Arrangørene av UNIPED har utvilsomt hatt en krevende oppgave med å gjennomføre kurset på grunn av koronarestriksjoner. Som mye annen undervisning har fysiske opplegg måttet bli tilpasset digitale plattformer. På tross av noe mangelfull informasjonsflyt har den digitale gjennomføringen likevel fungert tålig kurant. Kurset skulle etter planen avsluttes med en fysisk samling over fire dager ved et hotell på Sørlandet første uken av juni. Da smittesituasjonen gjorde det uforsvarlig å gjennomføre denne samlingen som planlagt, valgte imidlertid arrangørene å utsette denne samlingen til høsten. I stedet for å tilby et digitalt opplegg, slik at kurset kunne gjennomføres som planlagt i studieåret 2020-21, valgte de altså å utsette samlingen til det nye studieåret.
Umusikalsk
Denne utsettelsen er problematisk av flere grunner. For det første er den problematisk fordi arrangøren tar seg en frihet vi som har undervist studenter gjennom tre semestre med pandemi ikke har kunnet ta oss. Da Norge ble stengt ned i mars i fjor måtte alle forelesere ved norske universitet og høyskoler kaste seg rundt for å tilpasse undervisningen til koronarestriksjonene, og det har vi fortsatt med siden. Det har aldri vært aktuelt å utsette undervisningsopplegg fra ett semester til et annet. Jeg synes derfor det er svært umusikalsk når UiAs universitetspedagogiske senter likevel velger å gjøre det. For det andre er det problematisk fordi UiA PULS her hadde en alle tiders mulighet til å vise deltakerne, med eksemplets makt, hvordan man kan forsøke å lage til et så bra opplegg som mulig på tross av at man ikke kan møtes fysisk. Siden UNIPED-kurset har vært gjennomført midt under en pandemi har arrangørene hatt alle muligheter til å vise, både i teori og i praksis, hvordan gode undervisningsopplegg kan rigges til selv uten fysisk oppmøte. Hele poenget med kurset er jo nettopp å gjøre oss deltakere til bedre universitetspedagoger. Arrangørene har for øvrig også hatt svært god tid til å planlegge for et alternativt, digitalt opplegg. For det tredje er det problematisk at arrangøren utsetter samlingen til neste semester uten å høre med oss deltakere om vi i det hele tatt har tid til å flette inn en fire dagers samling midt i et travelt høstsemester.
Gjennomgående lav faglig kvalitet
Da jeg tok opp denne problemstillingen med ledelsen av UiA PULS fikk jeg beskjed om at det ville være umulig å gjøre om den fysiske samlingen til digital undervisning da det ville «bryte med Unipedkursets egenart». Den begrunnelsen er etter min vurdering uttrykk for en forbløffende arroganse: Har ikke nettopp alle landets forelesere vært fortvilet i over ett år fordi man har måttet kompromisse med det ideelle undervisningsopplegget?
Den faglige kvaliteten på UNIPED-kurset har gjennomgående også vært lav. Jeg har neppe blitt en særlig mye bedre foreleser og veileder etter å ha gjennomført (nesten hele) kurset. Et talende eksempel på kvaliteten på kurset er en av de første tekstene vi ble oppfordret til å lese, og som ble sterkt fremhevet under den første samlingen. Teksten hadde den lite ydmyke tittelen: «Seven Principles For Good Practice in Undergraduate Teaching». Det første arbeidskravet i kurset var også at vi skulle ta utgangspunkt i disse syv prinsippene og relatere dem til våre egne undervisningsutfordringer. Artikkelen er imidlertid nesten like gammel som meg selv, primært orientert mot amerikansk forskning, og alle de konkrete praksiseksemplene i teksten er hentet fra en amerikansk college-kontekst på 80-tallet med meget uklar relevans for undervisning ved norske masseuniversitet anno 2021. Jeg har imidlertid ingen universitetspedagogisk kompetanse selv, så det må være opp til andre som besitter slik kompetanse å gjøre en nærmere faglig vurdering av dette og andre slike universitetspedagogiske kurs. Min erfaring er i alle fall at UNIPED-kursets faglige kvalitet bør vurderes nøye, og med et kritisk øye.
Provoserende å være vitne til ressursbruken
Min siste kritiske kommentar til UNIPED kurset knytter seg til ressursbruk. I en kontekst hvor vi som underviser ved landets universiteter og høyskoler blir tillagt stadig flere oppgaver og hvor tid til å planlegge og gjennomføre god undervisning, forskning og formidling blir stadig mer presset, har det vært eksepsjonelt provoserende å være vitne til ressursbruken til UIA PULS. For å gi noen eksempler: På den første digitale samlingen, som strakk seg over to dager, var vi 21 ansatte på UiA som deltok på kurset via Zoom. Fra UiA PULS, som arrangerer kurset, deltok intet mindre enn syv ansatte, over begge de to dagene. En av de andre deltakerne på kurset, som jeg møtte i et 'break-out room', fortalte at han hadde ansvar for fem ulike emner ved sitt fakultet, og hadde da hovedansvaret for mange hundre studenter, og alt som følger med av undervisning, oppfølgning, veiledning og sensur. Da fremstår det smått absurd at UiA sitt eget universitetspedagogiske senter setter av syv ansatte til å følge opp 21 deltakere (enda mer absurd er det da at vi som deltar har levert fem arbeidskrav i løpet av kurset, hvor den eneste tilbakemeldingen vi har mottatt er 'godkjent' eller 'ikke godkjent'). På noen av de digitale samlingene har det til og med vært med en egen ansatt fra UIA PULS, utelukkende for å styre oss deltakere inn og ut av 'break-out rooms' i Zoom. Det er en luksus som ingen av oss deltakere noensinne ville finne på å drømme om i vår egen undervisning.
Jeg har ikke grunnlag for å mene noe om den faglige kvaliteten til slike universitetspedagogiske kurs ved de andre norske høyere utdanningsinstitusjonene. Men jeg har førstehåndserfaring med UNIPED-kurset ved UiA, og det er etter min vurdering et faglig svakt kurs, med en lite lydhør og umusikalsk ledelse, og som arrangeres av et senter med en luksuriøs ressursbruk.
Image-text:
Kristian Mjåland kommer med kraftig kritikk av kurset i universitetspedagogikk ved Universitetet i Agder: - Et faglig svakt kurs, med en lite lydhør og umusikalsk ledelse, og som arrangeres av et senter med en luksuriøs ressursbruk, skriver han. Foto: UiA
