Postdoktor ved NTNU Lyla Mehta Professor ved Institute of Development Studies ved Sussex-universitetet og Noragric ved NMBU
Etter en svært ødeleggende og meningsløs krig i Tigray-regionen de siste to årene, signerte Etiopias regjering og Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) en fredsavtale for å stoppe krigshandlingene 2. november.
Man skulle ha trodd at situasjonen hadde blitt bedre nå tre uker etter signeringen av «fredsavtalen» i Sør-Afrika, men faktum er at de over seks millioner menneskene i Tigray fortsatt lever så godt som isolert fra omverdenen. De har fortsatt svært liten tilgang til banktjenester, strøm, transport og kommunikasjon med omverden.
Det er også lite som tyder på at eritreiske styrker har trukket seg ut av Tigray, at de fiendtlige angrepene har stanset eller at nok av den sårt tiltrengte nødhjelp har kommet inn i regionen.
Det finnes fortsatt knapt behandling å få for sykdommer som diabetes, HIV og tuberkulose. Selv sykehuset i regionhovedstaden i Tigray, Mekelle, er tomme for nødvendige medisiner. Medisinmangelen kan til og med være verre nå enn før avtalen ble signert.
En glemt krise
Det er en kjensgjerning at krigen i Tigray, med dens katastrofale følger i form av enorme humanitære behov og menneskerettighetsbrudd, er blant de verste krigene verden har opplevd de siste årene.
I hele to år har Tigray vært under en de facto blokade, hvor svært få humanitære forsyninger har kommet inn i regionen.
Krisen har vært ute av syne for resten av verden fordi så godt som alle kommunikasjonskanaler har vært nede, men også fordi den har fått minimalt med oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet. Det skyldes at mye oppmerksomhet har v
