I en annen tid, der «korona-» ikke er vårt foretrukne prefiks, ville ikke dette skjedd. Men i den tiden vi lever i nå, skjedde akkurat dette, på et åpent webinar om hvordan undervisningen skal legges opp høsten 2020. Dette var en såkalt «Zoom-bombing», der uvedkommende trenger seg inn på et møte på den digitale møteplattformen Zoom. To Zoom-bombere avbrøt rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen. Etter noen få minutter fikk arrangørene kastet ut inntrengerne, men en chatlogg med rasistiske utsagn ble stående gjennom møtet. Støtende nok, men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
- Det som var litt ok med det, var at universitetsledelsene deltok og fikk se i praksis at det er noen begrensninger og utfordringer ved å stole hundre prosent på den digitale undervisningen, sier Lise Rakner, som var til stede.
Hun er professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, der hun underviser i et stort emne i stats- og nasjonsbygging på bachelorutdanningen. Da hun tok ordet på webinaret etter at Zoom-bombingen var digitalt nedkjempet, fikk hun sagt at tiden for å snakke i romantiske vendinger om den digitale dugnaden er over. Nå er det jobb.
Flere personer brøt inn med lyd, bilder og chatmeldinger i det digitale lunsjseminaret 29. april Foto: skjermdump.
- Til nå har det vært de begeistrede stemmene som har tatt ordet og ledet utviklingen. Det har vært veldig bra og inspirerende, men vi har hatt litt for lite tid til å diskutere hva som er begrensningene, og hva som er farene. Nå er det den samtalen vi må ha.
Mennesker forsvinner i det digitale
Uten å ta munnen for full kan vi oppsummere semesteret vi har lagt bak oss, som et av de mest omveltende noensinne. På bare få dager etter nedstengingen 12. mars gjenoppsto undervisningen som heldigital. På tampen av semesteret har universitetene begynt å åpne for studenter og ansatte igjen, men det er fortsatt uklart hvor normalt høstens utdanningstilbud blir. Mange mener uansett utdanningene har blitt endret for godt, at vi ikke kommer til å gå tilbake til 2 x 45 minutter forelesinger igjen slik vi kjenner dem. Vi kommer til å bruke digitale hjelpemidler og møteplattformer også når ting blir normalisert. Spørsmålet nå er hvordan og i hvor stor grad. Og hva risikerer vi å miste med den digitale revolusjonen i høyere utdanning?
- Vi løste en krise, men i tiden fremover vil jeg gjerne ha en litt mer edruelig debatt om hva vi har fått til, sier Lise Rakner Foto: Paul S. Amundsen
Et av de største problemene Rakner har støtt på, er at menneskene forsvinner i det digitale. Mange studenter som ellers ville dukket opp på campus, følger ikke lenger undervisningen. Og om de gjør det, ser hun dem ikke. Som da hun skulle holde en forelesing for 100 studenter, og alle studentene hadde skrudd av kameraet. Hun satt og snakket til 100 sorte skjermer.
- Det er fascinerende. Og det er en lærdom. Når undervisningen er online, må rammene være mye tydeligere. Alt som er litt vagt og opp til deg selv, fungerer enda dårligere digitalt, for det er færre uformelle sanksjonsmuligheter. Foreleseren kan ikke bruke kroppskontakt og blikk på samme måte. Det strenge lærerblikket fungerer veldig dårlig på Zoom, sier Rakner.
Den digitale kroppen
Hva er det som egentlig skjer når vi beveger oss fra den fysiske verdenen, der vi møtes med våre full påkledde kropper på et universitet, til å sitte hjemme i joggebuksa, kun formelt antrukket fra navlen og opp? Petter Bae Brandtzæg er forsker ved Sintef Digital og førsteamanuensis i medievitenskap ved UiO. Han har forsket mye på forholdet mellom mennesket og det digitale, og har gjort seg noen refleksjoner rundt undervisningen nå som han har måttet legge om dette semesteret. Han opplever at den Zoom-medierte virkeligheten skaper en avstand. Og den avstanden skaper utfordringer, særlig i undervisningssituasjoner der man ikke kjenner hverandre fra før.
- Tilstedeværelsen blir veldig fragmentert. Du ser bare masse bilder på skjermen, og alle er hjemme hos seg selv og ikke i samme kontekst. Og man ser hverandre ikke inn i øynene. Det blir mer fraværende, sier Brandtzæg.
Ved innføring av slike nye teknologiske måter å møtes på må det opprettes nye normer og vaner for hvordan man bruker verktøyene, forteller han.
- Hvordan stiller vi spørsmål under en forelesning på nett? Hvordan gir vi tilbakemeldinger? Sånne ting tar tid å finne ut av. Og det har vært eksempler på Zoom-bombing. Da har man lært seg at man ikke kan ha åpne rom, for da kan det komme inn nakne folk, sier han med henvisning til universitetssektorens første og trolig siste åpne offentlige webinar.
Selv har Brandtzæg vært forskånet for nakenhet i undervisningen, men han har hatt andre, mer pedagogiske læringspunkter.
- Jeg har erfart at man må legge opp til mye mer interaktivitet, diskusjoner i grupper og korte sekvenser med monolog enn det jeg er vant med i tradisjonelle forelesninger. Det krever veldig mye å holde på oppmerksomheten til folk i digitale omgivelser, forteller han.
- Hvorfor er det sånn?
- Som underviser kan man ikke bruke hele kroppen og rommet på samme måte, og det blir også mye mer uforpliktende for tilhøreren. De kan skru av bildet og mikrofonen og gå og lage seg lunsj eller vaske bordet. Alle distraksjonene er allerede en utfordring, men de blir enda sterkere i Zoom, for da er folk hjemme hos seg selv og kan gjemme seg mye mer.
Studentene forsvant
Den opplevelsen deler Helle Karina Johansen ved UiB. Hun har erfaring fra begge sider av webkameraet, som både masterstudent og seminarleder for førsteårsstudenter på bachelornivå ved Institutt for sammenliknende politikk.
- Det er så mye lettere å holde fokus når man møtes og har en forelesning enn når man sitter hjemme. Noen ser du ikke, for de har ikke på kamera, mens andre går til og fra skjermen. Jeg tror digital undervisning fungerer ganske godt, men vi mangler en sosial samkjøring for hvordan det skal fungere. Vi har ingen felles forståelse for om kameraet skal være på, om vi skal rekke opp hånda eller ikke, eller om når vi kan prate. Men hvis dette blir en gjengs undervisningsform som vi blir vant til, hadde vi nok funnet ut av det.
- Når du tar ordet digitalt, ser alle på skjermen din. Det kan oppleves litt mer skummelt, sier student Helle Karina Johansen. Foto: Paul S. Amundsen
Et annet problem er at studentene har vanskeligere for å ta ordet i nettundervisningen enn i forelesningssalen.
- Det krever mer. Jeg merker det på mine medstudenter også, for du får oppmerksomheten rettet mot deg på en helt annen måte enn når man sitter side ved side på benkeradene. Når du tar ordet digitalt, ser alle på skjermen din. Det kan oppleves litt mer skummelt, men det er sikkert også en vanesak.
Den største forandringen merker hun på studentenes oppmøte. Da universitetet gikk over til digitale seminarer, gikk de også vekk fra kravet om obligatorisk oppmøte, med en konsekvens at mange forsvant.
- Da vi hadde fysisk undervisning, hadde jeg rundt 60 seminarstudenter, mens det var rundt 10 som fulgte de siste digitale seminarene. De som har kommet på seminar, har også vært de som har vært mest forberedt i faget. Det er også en tilbakemelding fra de andre seminarlederne, de har et enormt frafall, men om de falt fra seminarundervisningen på grunn av overgangen til digital plattform eller bortfallet av oppmøtekrav, vet vi ikke, sier Johansen.
- Det er synd, for det er de som kanskje har mest behov for seminarene, som ikke har klart å koble seg på, legger hun til.
Motivasjonsøvelser
Det digitale hjemmekontoret/hjemmeklasserommet kan ta luven fra den mest entusiastiske digitalisten. Dette er ikke noe nytt, ifølge Petter Bae Brandtzæg. Han viser til universiteter i Europa som har basert seg på nettundervisning, og som i lang tid har erfart at det er krevende å holde på engasjementet til studentene på nettet. Nå har han fått erfare det samme selv, men han forstår studentene godt.
- Jeg har opplevd studenter som har vært frustrerte fordi de ikke greier å konsentrere seg eller motivere seg for lesing. Det er ikke bare bare å sitte hjemme og følge en timeplan og møte opp på digitale flater. For det første har det vært den største helsekrisa på hundre år, man har hatt ting å bekymre seg over, og så skal man i tillegg konsentrere seg om studier på hjemmebane, kanskje med søsken og foreldre i samme hus. Det er ikke lett, vet du.
Men det fins måter å overkomme svarte skjermer og frafall på, og flere fremhever kombinasjonsløsninger som kanskje er bedre enn den rendyrkede digitale eller fysiske undervisningen. Lise Rakner og hennes kolleger har lagt opp den digitale undervisningen med korte videoer og refleksjonsoppgaver.
- Vi har ikke oppnådd noe i nærheten av «state of the art», men studentene sier at det fungerer, og at de lærer mer av det enn av gammeldagse forelesninger, sier hun.
Forelesningene er korte og delt opp etter tema. Ved slutten av hver bolk får studentene en oppgave før de går videre til neste video.
- De kan lytte, skru av, lese litt hvis de lurer på noe.
- Fungerer det for alle?
- Det har vi for dårlige data på, men vi kan se hvor mange som har sett videoene. Det er langt fra alle som har vært inne og sett dem, og det er noen som har sett mye mer enn andre. Jeg vil tippe at de som ser, er de samme som deltar på seminarundervisningen. Det fungerer for dem som har masse egenmotivasjon.
Tenk TV
Øyvind Fiksen er professor i biologi og en av UiBs meritterte undervisere. Den siste tiden har han vært involvert i en tverrfaglig gruppe som har delt erfaringer fra den tvangsdigitaliserte undervisningen. Uansett hvordan høsten blir seende ut, blir kursdesignet svært viktig for undervisningen fremover. Han har tro på den typen kortere sekvenser Rakner har prøvd ut, i kombinasjon med oppgaver.
Øyvind Fiksen. Foto: Eivind Senneset
- Gode kursdesign med masse studentaktivitet og tilbakemeldinger er enda viktigere i digital undervisning, sier Fiksen.
Han ser for seg opplegg som kan fungere både i en mer digital undervisningssituasjon og en mer normal situasjon.
- Det ideelle er om man spiller inn korte snutter som studentene ser på forhånd, og deretter gir korte instruksjoner i sanntid, og så arrangerer en type aktivitet knyttet til det. Man kan hente inn studenter i grupper og diskutere med dem. Vi må bruke mulighetene til interaksjon så mye som mulig. Studentene er glad i direktesendinger, men man må kunne stoppe opp og sende dem ut i grupperom og diskutere oppgaver og så oppsummere i plenum. Fordelen med å lage korte snutter er også at de kan brukes igjen mange ganger, det er en fordel både for studentene og for underviserne å ha et bibliotek med opptak, sier Fiksen.
Lesesalene på Universitet i Bergen har stått tomme i månedsvis. Til høsten håper flere på studentenes tilbakekomst. Foto: Paul S. Amundsen
En som er i full gang med å tenke oppgraderinger av dagens forelesningsformat, er utdanningsforsker Øystein Gilje.
Han er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og leder enheten Forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen (FIKS). Ikke bare tror han at erfaringene man har gjort seg på universitetene, vil prege den digitale undervisningen - han tror at undervisningen i klasserommene og forelesningssalene kommer til å bli permanent endret.
- Det digitale har fått oss til å reflektere enda mer over hva vi egentlig gjør med forelesninger. Jeg tror ikke det fungerer å sitte og vise lysbildene dine i 2 x 45 minutter. Du må variere mye mer.
Når jeg kommer tilbake til auditoriet, tenker jeg meg at undervisningen vil ta mer form av et TV-program, kanskje med en paneldebatt og en kommentar fra en ekstern. Det er noe vi har sett nå når vi har hatt webinarer, at vi kan få inn fem til sju forskjellige personer som har spesifikke roller, på videolink. En fysisk forelesning kan også løses med deltakere på video i selve auditoriet.
Det er også en mulighet som Rakner gleder seg over.
- Fremfor å ha gjesteforelesere som kommer til Bergen, kan jeg nå hente inn forelesere fra USA og Ghana på video. Nå er dette digitale språket tilgjengelig for alle, og det åpner mulighetene for den typen gjesteforelesninger.
- Jeg har mer tro på at når vi går tilbake, skal vi blande inn det digitale mer, enn at vi skal bli eksperter på ren digital undervisning, sier Gilje.
Å finne seg selv
Mulighetene har en tendens til å overvinne begrensningene. Men Gilje trekker også frem noen begrensninger ved det digitale - det er aspekter ved utdanningen som vanskelig kan oppnås uten de fysiske møtene mennesker imellom. Utdanning er jo ikke bare til for å lære oss en ferdighet eller oppnå faglige kvalifikasjoner. Han viser til den nederlandske utdanningsteoretikeren Gert Biesta, som mener utdanning har tre grunnleggende funksjoner: tilegning av kvalifikasjoner, sosialisering og subjektivering - altså hvordan vi utvikler oss selv som individer.
- Det å gå på skolen er mye mer enn det faglige. Sånn som situasjonen har vært nå, har vi diskutert hvordan vi kan sikre at elever og studenter får den kompetansen de skal ha. Men utdanningen skal også bidra til at man blir sosialisert inn i en kultur, inn i samfunnet, og at man skal finne seg selv.
Vi skjenker en tanke til den ubehøvlede Zoom-bomberen når Gilje understreker utdanningens helhetlige formål. Det er kanskje ikke en person som har funnet seg selv, som kler seg naken for å kaste stoler og ukvemsord rundt seg på seminarer?
- Å finne seg selv er veldig vanskelig å få til gjennom Teams og Zoom.
Enquete - Hva tar du med deg fra koronakrisen når undervisningen på campus åpner igjen?
Kristin Bech, professor i engelsk, Universitetet i Oslo
- Stengningen har gjort det enda mer klart for meg hvor verdifullt det er å møte studentene gjennom campusundervisning, og hvor unaturlig det er å kommunisere gjennom verktøy som Zoom. Jeg kommer til å ta med meg noen triks, som å legge ut små innspilte snutter på Canvas før undervisningen som studentene kan grunne over og vi kan diskutere. Men jeg ble ikke underviser for å drive med fjernundervisning.
Merete Havre, førsteamanuensis i rettsvitenskap, Oslomet - Storbyuniversitetet
- Jeg tar med meg korte videoer som forklarer rettslige begreper og prinsipper som gjelder uavhengig av tid og rom, og som studentene har behov for å få repetert gjennom hele studiet.
Harald N. Røstvik, professor i byplanlegging, Universitetet i Stavanger
- Jeg vil anvende mer digitale løsninger for individuelle veiledninger med studenter som har lange reiseavstander, og generelt gå inn for flere digitale møter og færre reiser. Jeg vil også gå inn for å utjevne ulikhetene mellom studentene, da jeg nå har lært at det finnes studenter som har ikke-fungerende nettløsninger på grunn av dårlig økonomi.
Image-text:
Professor Lise Rakner og student Helle Karina Johansen savner begge den fysiske undervisningen. - Det er så mye lettere å holde fokus når man møtes, sier Johansen. Foto: Paul S. Amundsen
