Fagpressenytt

Først vil jeg takke for en underholdende og informativ podcast, som jeg har lyttet interessert til ved hver utsendelse. Så må jeg si at det har vært ekstra stas å få en hel episode viet til sin egen tilnærming, nemlig norsk psykomotorisk fysioterapi! Dere har satt dere inn i det opprinnelige pionerarbeidet fra vår tradisjons radarpar, psykiateren Trygve Braatøy og fysioterapeuten Aadel Bülow-Hansen, og dykket ned i historien om denne duoens banebrytende samarbeid på 1940- og 50-tallet. Dere stiller også noen vennlige og nysgjerrige spørsmål til kunnskapsgrunnlaget vårt. Undringen deres er både betimelig og forståelig. Jeg har imidlertid lyst til å kommentere noen av innvendingene deres, og problematisere noen av de premisser dere legger til grunn.

Ny støtte til det opprinnelige kunnskapsgrunnlaget

Dere innleder med å kommentere at det synes som om vi lener oss tungt på det opprinnelige kunnskapsgrunnlaget som ble utviklet i samarbeidet mellom Braatøy og Bülow-Hansen. Det stemmer, selv om mye også er forlatt, funnet utdatert og forkastet. Grunnleggende innsikter i tilnærmingen, som sammenhengen mellom pust, muskulatur og følelser, og sammenhenger mellom psykiske og sosiale belastninger og kroppslig uhelse har imidlertid gått fra å være basert på kliniske observasjoner til å bli bekreftet av de nye nevrovitenskapene. Det gjelder særlig dokumentasjonen av hvordan kroppens ulike systemer interagerer, og videre hvordan langvarig psykososialt stress belaster kroppens tilpasningsevne og derigjennom bidrar til utvikling av både psykisk og somatisk sykdom. Deler av denne forskningen er generert i naturvitenskapelige basalfag, som for eksempel ved nevroradiologi og ny billeddiagnostikk, mens andre deler er utviklet gjennom store epidemiologiske undersøkelser i ulike befolkningsgrupper og i tillegg belyst gjennom utallige analyser av enkelthistorier (1-3).

Dessuten er det grunn til å fremheve at den norske psykomotoriske tradisjon (NPMF) har fra starten av vært i opposisjon til medisinsk dualisme og medisinens kunstige skille mellom kropp og sinn, en posisjon som nyere forskning innenfor nevrologi og nevrofysiologi også gir støtte til. Her var Braatøy også en pioner (4), og på mange måter kan man si at kunnskapsgrunnlaget vårt står stødigere enn noen gang, også for dem som trives best med å støtte seg til såkalt hard science.

Dere stiller spørsmål ved at nyere publikasjoner innenfor den psykomotoriske litteraturen ofte refererer til de gamle tekstene til Braatøy og til ulike kildeskrift hvor Bülow-Hansen og andre tidlige psykomotorikere kommer til orde. Vel, som dere selv fremhevet i en tidligere episode, står vi på skuldrene til foregangsmenn og -kvinner som har lagt ned et stort klinisk og teoretisk arbeid som vi bør la oss inspirere og imponere av. Og i en tid der det sjelde