- Det er en fyr jeg hjalp en gang, forklarer Kashif Mir.
Mannen er langt fra den eneste som hilser eller roper til den tillitsvalgte i grønn vest, der vi trasker sammen med ham gjennom de enorme, kjølige hallene i en av landets største postterminaler. Uten forvarsel suser en blå truck forbi. Like etter kommer en oransje i motsatt retning. Her gjelder det å holde seg på riktig side av markeringene på gulvet!
Midt i fredagens vaktskifte på Alnabruterminalen er det imidlertid langt fra så travelt som det pleier å være. Kashif Mir kan ta seg god tid til å prate med de få medlemmene som er på plass under vaktskiftet for å passe på at pakker kommer dit de skal. Han sier at det er her han trives best: ute i driften.
- Da kan jeg høre hvordan folk har det, om de har noe å dele, om det er noe som rører seg. Vi snakker om alt mulig, ikke bare konkrete problemer. Ofte noterer jeg navnet og tar kontakt igjen senere, hvis det er noe ureglementert.
Familien har røtter i området
Kashif Mir kom inn i Posten som sjåfør på varebil allerede i begynnelsen av 20-årene. Han startet med andre ord på gøllvet, som han sier det, med sin typiske østkantuttale; doble konsonanter og trykk på første stavelse, akkurat som når han snakker om konnteinere.
Røttene i området går langt tilbake i tid: Det var her på Alnabru at faren slo seg ned da han kom fra Pakistan på begynnelsen av 70-tallet. Han bodde i en brakke mens han jobbet med å blande farger til avistrykk.
Omtrent da Mir kom til verden, som eldst i en brødreflokk på tre, kjøpte foreldrene leilighet på Furuset, kort vei unna.
Senere flyttet de til en enebolig i bydelen som hadde fryktelig
