- Jeg vil bare hjem til Kenya, til familien min, men konsulatet gjør ingenting for å hjelpe oss, sier Catherine, hes i stemmen.
40-åringen kom til Libanon i februar i fjor og skulle etter planen jobbe som hushjelp for en libanesisk familie i to år. Månedslønnen på 250 dollar skulle blant annet dekke skolegang for sønnene på 16 og 17 år, farens sykehusregninger og leieutgifter for huset deres i hovedstaden Nairobi.
Men Catherine fikk ikke utbetalt en krone av kvinnen hun jobbet for. Og da faren fikk lungebetennelse og ble avhengig av oksygentilførsel, ba hun arbeidsgiveren om å i det minste gi henne nok til at hun kunne betale for behandlingen.
- Hun hevdet at jeg løy om at faren min var syk for å få penger, selv om jeg viste henne bilder av pappa liggende i respirator. Beskjeden var at lønnen ville bli utbetalt når kontrakten gikk ut - i februar 2023, forteller hun.
- Jeg jobbet 15 timer om dagen uten mulighet til å hjelpe familien min. Da jeg etter hvert ble syk på grunn av den belastende arbeidssituasjonen, nektet de å ta meg med til legen. De ga meg bare smertestillende, forteller Catherine.
Til slutt gikk hun til politiet for å be om hjelp. De svarte med å sende henne videre til rekrutteringsbyrået, der hun fikk beskjed om at det var lite de kunne gjøre. Etter fem måneder på et krisesenter fant hun endelig veien hit til konsulatet. Men konsulen er ingen steder å finne, ifølge Catherine.
Moderne slaveri
Gjestearbeidere har generelt få rettigheter i det libanesiske samfunnet, og ifølge det libanesiske arbeidsdepartementet huser landet omtrent 250 000 gjestearbeidere som jobber for private husholdninger, de fleste av dem kvinnelige hushjelper fra afrikanske og sørøstasiatiske land.
Fordi Libanons arbeidsmiljølov spesifikt ekskluderer gjestearbeidere som jobber som hushjelper, er disse særlig utsatt for utnyttelse og misbruk, ifølge Aya Majzoub, Libanon-forsker for Human Rights Watch.
I stedet er de underlagt kafala-systemet - et omstridt sponsorsystem som knytter gjestearbeiderens midlertidige oppholdstillatelse til en arbeidsgiver, en såkalt sponsor. En lignende praksis finner man også i land som Qatar, De forente arabiske emirater, Oman og Jordan.
- Det eneste juridiske dokumentet de har, er kontrakten de signerer med arbeidsgiver. Den fører i praksis all makt over til arbeidsgiveren og garanterer ikke engang grunnleggende rettigheter for
