Universitetsavisa
18.02.2019
Forfatterne av denne ytringen mener det er urealistisk å gi instituttlederne flere ansvarsområder uten at det følger med ekstra ressurser. - Uten ressurser er det vanskelig å gjennomføre vesentlige endringer, skriver de.
Store deler av universitetssektoren har etter den såkalte Strukturreformen fått ansatte instituttlederne. Som vi kunne høre på den nylig avholdte «Strukturkonferansen» (11.02.19) i Trondheim, er det disse som skal virkeliggjøre toppledelsens visjoner for de nyfusjonerte universitetene. På konferansen ble fusjonsutfordringene diskutert, og de er mange og store. Steinar Stjernø, strukturreformens «far», pekte på flere utfordringer: Hvordan binde sammen universiteter med stor geografisk avstand, hvordan balansere faglig konsentrasjon med lokale hensyn, hvordan håndtere strukturelle konflikter og kulturforskjeller mellom «nye» og «gamle» universiteter, og ikke minst hvordan møte utviklingen med byråkratisering og større avstand mellom ansatte og ledere. En følgeevaluering av NTNU-fusjonen (NIFU-rapport 2018:31) fastslår at NTNU står foran store utfordringer for å nå målene med reformen som å forene forskjellige organisasjons- og fagkulturer, håndtere forskjeller når det gjelder arbeidsbetingelser og styrke ansattes medvirkning. Det er med andre ord stor enighet om utfordringene fremover, i sektoren og ved NTNU.
Les merDet virker også som om topplederne i sektoren er enige om hvordan utfordringene skal håndteres. I debatten på konferansen pekte rektorene Dag Rune Olsen og Gunnar Bovim begge på betydningen av å integrere mellomledernivået, altså instituttlederne, for å utvikle NTNU etter fusjonen. I følge Gunnar Bovim spiller