Nylig ble Universitetet i Oslo (UiO) rangert som verdens 32. mest innovative universitet. Det er en sterk plassering. Men rangeringen dekker kun en liten del av universitetets bidrag til innovasjon. Som UiO selv har påpekt, er det de indirekte bidragene som betyr mest for innovasjonsevnen i samfunnet. Her trenger vi bedre forståelse, bredere mål og nye incentiver.
Hvordan skal vi egentlig fange opp universitetenes bidrag til innovasjon? I hvert fall ikke slik Reuters gjør i sin rangering av verdens 100 mest innovative universiteter. De starter med å identifisere de 600 miljøene i verden som har flest publikasjoner i Web of Science i perioden 2011-2016.
Universi-tetene bør ha et innovasjons-perspektiv også på kjerneoppgavene. Espen Solberg Forskningsleder, NIFU
Blant disse velger man så ut de som kan utvise minst 50 internasjonalt godkjente patentsøknader (WIPO) for samme periode. Det betyr at størrelse betyr mye, og at svært mange aktører aldri kommer i betraktning. Dernest rangeres institusjonene etter publiseringer, siteringer, patenter og patentsiteringer. Dette gir selvsagt interessant informasjon, men tegner et smalt bilde av aktiviteten ved så brede institusjoner.
Som i de fleste andre rangeringer er metoden for sammenstilling av resultater ullent beskrevet, og analysen er end
