Hensikt: Å undersøke hvordan pasienter uten tidligere kjente rusproblemer opplevde det å få henvisning til og samtale med ruskonsulent.
Metode: Stavanger universitetssjukehus (SUS) har siden 2008 hatt en ruskonsulentordning, som i dag består av en sykepleier og en sosionom. Målet med ordningen er å bedre behandlingskvaliteten på somatiske avdelinger ved å fange opp og tilby hjelp for underliggende rusproblemer. Pasienter uten tidligere kjente rusproblemer som hadde samtale med en ruskonsulent ved SUS, ble invitert til et telefonintervju en uke etter innleggelsen.
Resultater: Flertallet av studiedeltakerne var positive til at alkoholvaner ble adressert. Pasienter under 60 år var gjennomgående mer positive, og de så en klarere sammenheng mellom alkoholvaner og egen helse enn pasienter som var 60 år og eldre. Nittitre prosent av deltakerne opplevde at samtalen med ruskonsulenten i noen eller stor grad handlet om deres egen helse og livssituasjon, mens 54 prosent trodde at alkoholvaner ville bli et tema hos fastlegen etterpå.
Konklusjon: Studien viser at pasienter uten tidligere kjente rusproblemer oftest aksepterer at alkoholvaner adresseres, og at de henvises til en ruskonsulent. Vi trenger mer kunnskap om hvordan alkohol kan tematiseres på måter som gir mening for den enkelte pasienten, og om hvilket perspektiv pasientene har på samhandling mellom fastleger og spesialisthelsetjenesten.
For høyt alkoholforbruk er en viktig årsak til økt sykelighet og dødelighet (1). Derfor er det både ut fra et folkehelseperspektiv og fra den enkelte pasientens perspektiv viktig at helsevesenet er oppmerksomt på alkohol som en mulig medvirkende årsak til - eller kompliserende faktor for - pasienters helseproblemer.
Alkoholomsetningen per person over 15 år i Norge økte med nærmere 40 prosent fra rundt 5 liter ren alkohol tidlig på 90-tallet og frem til cirka 2010, men har gått litt ned igjen og ligger nå på rett over 6 liter (2, 3). I et livstidsperspektiv vil 10-20 prosent oppleve skader forårsaket av rusmiddelbruk, og da som oftest alkohol (2).
I et livstidsperspektiv vil 10-20 prosent oppleve skader forårsaket av rusmiddelbruk, og da som oftest alkohol.
Det første tiåret etter århundreskiftet økte antallet alkoholrelaterte sykehusinnleggelser med 44 prosent, regnet per 100 000 innbyggere (4). I Norge og i den vestlige verden for øvrig er det størst økning i alkoholforbruket hos den såkalte babyboom-generasjonen, de store årskullene som ble født de to første tiårene etter andre verdenskrig (5).
I tillegg gjør fysiologiske endringer, sykdomstilstander og medikamentbruk eldre mer sårbare for uheldige effekter av alkoholbruk (6).
Rutiner for å fange opp rusmisbruk er etablert
Oppdragsdokumentet til norske sykehus fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2013 presiserte at det skal være etablert «system ved somatiske avdelinger for å fange opp pasienter med underliggende rusproblemer og evt. henvise disse videre til tverrfaglig spesialisert behandling» (7).
Parallelt ble Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (NK-TSB) opprettet, blant annet for å bidra til å utvikle slike tiltak. Liknende oppdrag er gitt i andre land, eksempelvis i Storbritannia, hvor anbefalingen er rutinemessig screening (8).
Men det har vært utfordrende å etablere slike rutiner som en del av vanlig klinisk praksis, og det har vært vanskelig å dokumentere effekt i forskningen (9, 10). Forskere ved Sørlandet sykehus, Kristiansand fant at det var en betydelig lavere andel av pasienter med risikofylt eller skadelig alkoholforbruk enn av røykere som fikk råd om endring i forbindelse med en sykehusinnleggelse (11).
Det er likevel belegg for å hevde at det å snakke med pasienter om alkoholvaner i forbindelse med en sykehusinnleggelse kan ha effekt hvis pasienten selv forstår sammenhengen mellom helseproblemet og behandlingen (12).
Hva mener pasienter om å bli spurt om rusbruk?
Sannsynligvis ønsker mange pasienter med alvorlige og sammensatte rusmiddelproblemer å motta hjelp i forbindelse med en sykehusinnleggelse (13). Men vi vet lite om hvordan pasienter som ikke tidligere har fått kartlagt sine alkoholvaner, opplever det å bli «identifisert» og tilbudt hjelp når de er innlagt (14).
Kunnskapsbasert praksis bygger på forskningsbasert kunnskap om behandlingseffekt, klinikeres erfaringsbaserte kunnskap og pasientenes verdier og preferanser (15). Pasienters aksept av å bli spurt om alkoholvaner er et sentralt spørsmål å utforske, da det er vist at helsepersonell har forestillinger om manglende aksept fra pasientene, og at det er en viktig barriere mot å spørre (16, 17).
Det er også vist i befolkningsundersøkelser at personer med risikofylt eller skadelig alkoholforbruk er mer negative til å kartlegge alkoholvaner i helsevesenet (18, 19).
Internasjonalt utføres kartleggingen hovedsakelig av sykepleiere på akuttmottak. De få kvalitative studiene som er utført, har primært identifisert barrierer, både personlige, systemrelaterte og pasientrelaterte (17, 20, 21).
Hensikten med studien
Målet med studien vår var å undersøke hvordan pasienter syntes det var å bli spurt om alkoholvaner for første gang under innleggelse på somatisk avdeling, og hvordan de opplevde den hjelpen de fikk. Vi undersøkte også om ulike aldersgrupper opplevde systematiske forskjeller.
Metode
Undersøkelsen ble gjennomført ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) i perioden 1. desember 2015 til 1. juni 2017. Pasientene ble rekruttert av ruskonsulentene i deres daglige arbeid.
Inklusjonskriteriene var alder over 18 år, ikke tidligere kartlagt eller behandlet for et alkoholproblem
