Det er for eksempel bemerkelsesverdig hvordan en organisme er bygget opp lagvis - som en Matrjosjka, en russisk dukke. Går du fra en figur til den neste, kommer du til et nytt individ på et nytt nivå. Utenpå dette kan det finnes andre nivåer.
Vår eukaryote celle er for eksempel et samarbeid mellom en proto-eukaryot og en bakterie, som i dag, og nesten 3 milliarder år senere er blitt en fast del av den store cellen. Vi kaller nå bakterien for et mitokondrium - cellens energiverk. De to er blitt én.
Dette energiverket bidro til at den encellede organismen kunne vokse seg større, bli flercellet. Vi fikk altså enda en ny type individ, bestående av milliarder av tidligere individuelle celler.
Det ene sluker det andre - og utover går vi.
Super-maur
I introduksjonen til boka «The Superorganism» oppfordrer forfatterne Bert Hölldobler og Edward O. Wilson leseren til å forestille seg at hun betrakter en koloni afrikanske hærmaur på avstand. Derfra ser kolonien av kanskje 20 millioner individer ut som et vesen som langsomt glir gjennom landskapet. Nesten som en gigantisk amøbe. Den deler seg opp, føyer seg sammen igjen, sender ut følere på jakt etter mat, og finner den det, følger resten av «kroppen» etter.
Det leseren ville sett, skriver Hölldobler og Wilson, var superorganismen hærmaur. Som dog, med en fart på 20 meter per time ikke er ri
