Artikkelen bygger på en sosiologisk studie - mitt doktorgradsarbeid - om hverdagslivet og selvforståelsen til personer med psykiske og rusrelaterte problemer, eller såkalt dobbeltdiagnose (Thommesen 2008). Datamaterialet er 47 forskningsintervjuer gjennomført i en periode på to og et halvt år med sytten personer, ti menn og sju kvinner. Alle sytten er intervjuet flere ganger, det vil si fra to til fem ganger. De er født mellom 1974 og 1984, og gjennomsnittsalderen deres var 26 år ved første intervju. Intervjupersonene er gitt fiktive navn etter alfabetet i den rekkefølgen jeg møtte dem. Gjennom intervjuene har jeg fått tilgang til disse tjueåringenes egenfortellinger. I artikkelen benytter jeg sitater fra noen av fortellingene, men de konklusjonene som dras er gjort på grunnlag av datamaterialet i sin helhet.
Formålet med artikkelen er å vise at intervjupersonenes egenfortellinger påvirkes av kulturens nøkkelfortellinger om rusmisbrukere, og at disse fortellingene gjør det vanskelig for dem å fortelle frem andre aspekter ved seg selv enn rusmisbrukerstatusen. Nøkkelfortellinger er grunnleggende fortellinger som peker mot relativt faste fellesforestillinger i en kultur. Fortellingene befinner seg på et ikke-reflektert plan, og kan dermed styre vår forståelse av situasjoner, handlinger og personer uten at vi oppfatter det (Frønes 2001). Thorne og McLean (2003) beskriver fortellingene som kulturelt verdiladede posisjoner som er produsert av samfunnsautoriteter for å bestemme hva som er betydningsfullt. Funksjonen til fortellingene er å bevare samfunnsordenen ved å være kulturelle standarder som samfunnsmedlemmene føler seg forpliktet til å følge. Fortellingene kan også benyttes for å skape avstand til personer, handlinger og situasjoner som kan true samfunnsordenen. Artikkelen tar for seg hvordan intervjupersonenes egenfortellinger henger sammen med deres erfaringer og virksomhet, og med andres perspektiver og kulturelle nøkkelfortellinger om mennesker med rusmisbrukerstatus.
Tankekjør og rusbruk
Intervjupersonene foretrekker ulike rusmidler, fra alkohol og tabletter til heroin. Over halvparten av dem har erfaring med å benytte heroin ved hjelp av sprøyter. Filip har slik erfaring. Han forteller at han plages med tankekjør, ryggsmerter, tannpine og magen. For å mestre disse problemene benytter han rusmidler. Han er ikke nøye på hva han benytter, men favoritten hans er heroin. I tillegg til å benytte heroin røyker han hasj og tobakk, og drikker alkohol. Livet med rus (og tankekjør) har satt sine spor på kroppen hans. Han har få tenner i munnen, en lut kroppsholdning, er ekstremt tynn, subber når han går, og han strever med å få kroppen til å fungere. Det vil si at kroppen sladrer om rusmisbruket hans.
I tillegg til at intervjupersonene i perioder misbruker rusmidler, har behandlingsapparatet gitt dem mange og ulike psykiske og somatiske diagnoser. Filip sier at han har fått diagnosene bipolar lidelse, ADHD og
hepatitt C. Det mest fremtredende ved sykdomshistoriene til intervjupersonene er at de gjennom livet har fått «flere og flere diagnoser på papiret». Nina fortalte at: «Jeg fikk vel min første diagnose, klinisk depressiv, altså rent rett igjennom depressiv, som 13- åring». Og August fortalte at: «Først () fikk jeg diagnose bristende personlighetsforstyrrelse. Men, en annen psykiater sa at jeg hadde paranoid psykose». Intervjupersonene er usikre på om de første diagnosene deres er omgjort, eller om både de gamle og de nye diagnosene gjelder i dag. Fra mitt ståsted ser det ut til at intervjupersonene er beheftet med mange diagnoser, og at de sliter med det de selv definerer som tankekjør. Isak ga følgende beskrivelse av sitt tankekjør:
«Jeg blir slik at jeg tenker på masse ting på én gang. Det vil si at jeg ikke klarer å fokusere på en ting av gangen. Tankene hopper bare fra ting til ting. Du kan si dersom jeg prøver å drømme meg i søvn og har tankekjør, da går det dårlig. Jeg klarer ikke å holde meg fokusert på en ting i det hele tatt. Jeg klarer heller ikke å stoppe tanken».
Jenny fortalte følgende om sitt tankekjør:
«Det kan være dager da det er så mye tanker i hodet, og de er der på en gang. Det er ting som skulle vært gjort, som burde vært gjort, det kan være ting noen har sagt, noe jeg har sett på TV, noe jeg har gjort, noe jeg skulle gjort annerledes. Det er så masse slike tanker på en gang. Det føles som om hodet er en ballong som blåses opp. Det blir bare til at jeg sitter apatisk og ikke får gjort noen ting. Da må jeg prøve å si til meg selv at jeg skal ta en ting om gangen. Det samme gjelder med aktiviteten i kroppen. Noen ganger når den pumper seg opp så kjennes det som det er satt inn en presse innvendig som skyves utover, slik kjennes det. Det kjennes som om kroppen er i ferd med å eksplodere».
Når intervjupersonene beskriver sine problemer benytter de ikke diagnosebetegnelsene som helsevesenet har gitt dem. De benytter ord som gir mening for dem, ord de selv mener fremhever og formidler deres utfordringer bedre enn det psykiatriens diagnoser gjør. Ifølge intervjupersonene knytter mange av deres problemer seg til sosial angst, kroppslig uro og uavbrutt tankesurr. Disse tre språklige uttrykkene regner de som tre ulike nyanser av tankekjør. Tankekjør beskrives som et sammensurium av tanker og fornemmelser som periodevis okkuperer kroppen deres. Utgangspunktet, innholdet og omfanget av tankekjøret beskrives ulikt, men resultatet er sammenfallende. Tankekjøret gjør det vanskelig for dem å holde fast ved det som skjer rundt dem, og dermed skaper det hindringer for deres livsutfoldelse.
Tankekjør kan oppfattes som en mental utfordring, men for intervjupersonene handler tankekjøret i like stor grad om kroppen og erfaringene deres. Grethe beskriver at tankene og følelsene hennes har en fysisk karakter. Hun kan kjenne dem som en vond følelse og som stemmer inne i kroppen. Dagfinn derimot beskriver at han har følelsene utenfor, og ikke inne i kroppen. Følelsene gjør ham deprimert, og depresjonene kan han kjenne som fysisk smerte. Følelsene han har utenpå kroppen skaper altså smerte i kroppen. Even beskriver tanker som får ham til å kaste opp, mens Isak beskriver tanker som får ham til å gå og gå i en slags psykotisk transe. Konrad forteller at uro i kroppen gir ham tankekjør, som igjen gjør ham aggressiv. Aggresjon er en av måtene hans tankekjør kommer til uttrykk på, søvnvansker er en annen og rusmisbruk en tredje. De øvrige intervjupersonene beskriver i tillegg at tankekjøret kan komme til uttrykk som store humørsvingninger, et anstrengt forhold til mat og et aktivitetsnivå som plager dem. Dette siste kan på den ene siden dreie seg om handlingslammelse og på den andre siden om tvangsmessig aktivitet. Tankekjør bidrar ofte også til selvskading, og i ytterste konsekvens til selvmordsforsøk og selvmord.
Alle intervjupersonene definerer at de har, eller har hatt, både psykiske og rusrelaterte problemer. De formidler at det er tankekjøret som er deres grunnleggende problem. Dette problemet har de hatt så lenge de kan huske. Gjennom livsløpet har de samlet mange «uvanlige erfaringer», og disse erfaringene vever seg sammen med tankekjøret. I dag er det umulig for intervjupersonene å skille kroppsliggjorte erfaringer fra det de beskriver og benevner som tankekjør, noe som indirekte innebærer at deres mange uvanlige erfaringer eskalerer og definerer tankekjøret deres. Selv om tankekjøret er det grunnleggende problemet deres, fremholder de at det er deres forbruk av rusmidler som skaper de største sosiale konsekvensene.
Prosessen frem mot rusmisbruk
Majoritetssamfunnets randsone kan navnsettes og beskrives på ulike måter, men essensen er at noen mennesker ikke lever sitt liv slik det er kulturelt og moralsk forventet at de bør. De er virksomme i verden på en måte som ikke aksepteres av majoriteten. I barndommen kan det dreie seg om helt uskyldige forhold som for eksempel at en person liker skolearbeid bedre enn sosiale fritidssysler, liker eller har en annen type klær enn jevnaldrende, oppfører seg som jente når vedkommende har mannlige kroppstegn eller omvendt. I mer voksen alder kan det handle om å ha erfaring med å bo på gata, å misbruke rusmidler, å gjøre kriminelle handlinger, å sitte i fengsel eller å være tvangsinnlagt i psykiatrien. Mennesker som oppfattes forskjellig fra majoriteten eller som deltar i sosialt uglesette aktiviteter, kan sies å falle utenfor samfunnsfellesskapet. Ifølge Bendik kan det imidlertid også handle om «å ikke finne seg til rette i samfunnet». Sett fra mitt ståsted handler det gjerne om prosesser som gjør at uskyldige forhold og handlinger over tid utvikles til andre og mer avvikende forhold og handlinger.
Howard Becker benytter begrepet outsiders for å referere til enkeltpersoner eller grupper som andre mennesker definerer som avvikere, og som således blir stående utenfor kretsen av «normale» samfunnsmedlemmer (Becker 1991). Han hevder at stemplingen av en person som avviker - outsider - kan bidra til å skyve personen lengre ut i samfunnets randsone enn vedkommende ellers ville kommet. Et viktig poeng er at avviket ikke er en egenskap som er til stede i én persons handlinger. Avviket må heller ses som et resultat av en prosess som involverer andre menneskers reaksjon på personens handlinger. Avviket ligger i interaksjonen mellom personen som utfører handlingen og dem som reagerer på handlingen (
