Arkitektnytt
25.10.2019
Joar Nango er arkitekten som ble kunstner og gjorde suksess i begge verdener. Nå venter Bergen og byens festspillutstilling på den samiske 40-åringen som ønsker seg mer gæren, systemkritisk arkitektur.
På loftet i den gamle bygningen som også rommer Tromsø kunstforening, står Joar Nango, iført én rød og én sort sko, og peker på bilder og gjenstander rundt seg. Atelieret han akkurat har åpnet døren til, ligger vegg i vegg med det innholdsrike arbeidsrommet kunstnomaden gjennom mange år selv har vendt tilbake til fra sine reiser i en rekke verdensdeler. Frem til han døde i en alder av 87 i 2004, tilhørte atelieret Tromsø-kunstneren Idar Ingebrigtsen. Siden den gang har det stått urørt - seng, sjakkbrett og askebeger inkludert.
Nango synes det mennesketomme rommet er vakkert og føler en nærhet til det. I likhet med sin levende kollega hadde Ingebrigtsen både norske og samiske røtter. Nango liker at det finnes et slags spøkelse i atelierfellesskapet han deler med fire aktive kunstnere. Han fremhever at Ingebrigtsen omtalte seg selv som en middelmådig fagmann, noe han oppfatter som både sjenerøst og vågalt.
- Dette sitatet synes jeg er så fint, sier Nango og begynner å lese høyt: «I spenningsfeltet mellom disse tre ytringer av menneskelig liv, dovenskap, fantasi og fellesskapsfølelse, oppstod kunsten. Den ga dovenskapen innhold, fantasien form og fellesskapet kommunikasjon. I kunsten kunne alt dét innebygges som tidligere bare var anelser. Kunsten ble en manifestasjon av at mennesket var blitt. Siden har den alltid vært menneskets sterkeste middel til identifikasjon.»
Nango legger til at han kjenner seg veldig igjen i Ingebrigtsens ord, som er hentet fra en tale, i egen kunst.
- I det med fellesskapet og det med utilstrekkelighet - og i det med dovenskap, kanskje. At det av og til strømmer inn i kunsten og blir noe som former uttrykket på en uregjerlig måte. Alt kan ikke kontrolleres og planlegges.
Et tiår preget av denne filosofien har brakt Joar Nango til noen av kulturlivets mest toneangivende arenaer. I 2017 fylte han sin røde, firehjulsdrevne Mercedes Sprinter fra 1996, som i Nangos øyne også er blitt et kunstobjekt, med materialer fra nordområdene han identifiserer seg med, satte kursen sørover gjennom Europa, ble kjent med mennesker og gjenstander underveis og inkluderte dem i installasjonen han lagde i Aten, på den fjortende Documenta-utstillingen. Nylig ble det kjent at han blir festspillutstiller i Bergen i 2020 og dermed skal skape en av Norges aller mest prestisjetunge utstillinger, i Bergen Kunsthall. At han er utdannet arkitekt, ikke kunstner, gjør tildelingen historisk. Det samme gjør det faktum at Nango er same.
- Verktøyene mine er i kroken her, ulike sager og driller og håndverktøy. Øksene og knivene mine er kanskje det jeg bruker mest og er mest opptatt av.
Nango har vendt tilbake til sitt eget atelier, som er fullt av objekter som bare han kan gi mening - og som forteller utallige historier om hverdagen hans: seljebark han bruker til å garve skinn med, en høvelbenk han akkurat har kjøpt, en bumerang med aboriginsk mønster han tok med seg hjem etter nylig å ha stilt ut i Brisbane, og spon fra en flere hundre år gammel trekirke i Arkhangelsk, for å nevne noe. Et objekt som henger fra taket, en høyttaler pakket inn i selskinn - Nango kaller det en høyttalerfrukt - var med på Documenta. En rekke halvfulle spritflasker utgjør restene av «Balkan-baren», de 40 brennevinsflaskene Nango samlet på veien mot Aten.
Nå er kunstneren nylig vendt hjem fra Canada, etter å ha bidratt til enda flere utstillinger i landet som så langt har vist større interesse for arbeidet hans enn Norge. Der har Nango, med sin interesse for urfolksproblematikk og dekolonialisering, funnet et større miljø.
- De er mange flere urfolk, og det er en mye mer identifiserbar urfolkshistorie. Her i Norge er ikke det kommet like langt, og det er kanskje litt derfor.
Når Nango forteller om gjenstandene som omgir ham, dukker stadig andre navn opp: Håvard Arnhoff, for eksempel, assistenten og kollegaen hans, som Nango grunnla arbeidskollektivet Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB) sammen med, lydkunstnere han samarbeider med, og kobbersmeden fra rombefolkningen i Romania som han møtte underveis mot Aten og siden har jobbet mye med. De fleste av Nangos verk er samarbeidsprosjekter. - Det er noe jeg er bevisst på å verdsette og dyrke frem så langt det går. Jeg er veldig glad i de energiene når de oppstår. Følelsen av å være mange som står rundt et prosjekt, er noe helt annet enn å være den som står foran prosjektet og forteller.
KVEITEMAGESEKKER I CHICAGO
Nango begynner å snakke om sitt samarbeid med lokale gjenvinningsaktører i Tromsø. Hos en av dem arrangerte han julebord i fjor, og han og kolleger laget en port de lyssatte.
- Jeg liker også å leke med det artikulerte og det uartikulerte når det gjelder kunstbegrepet. Det behøver ikke å være bedre kunst
Gå til medietNango synes det mennesketomme rommet er vakkert og føler en nærhet til det. I likhet med sin levende kollega hadde Ingebrigtsen både norske og samiske røtter. Nango liker at det finnes et slags spøkelse i atelierfellesskapet han deler med fire aktive kunstnere. Han fremhever at Ingebrigtsen omtalte seg selv som en middelmådig fagmann, noe han oppfatter som både sjenerøst og vågalt.
- Dette sitatet synes jeg er så fint, sier Nango og begynner å lese høyt: «I spenningsfeltet mellom disse tre ytringer av menneskelig liv, dovenskap, fantasi og fellesskapsfølelse, oppstod kunsten. Den ga dovenskapen innhold, fantasien form og fellesskapet kommunikasjon. I kunsten kunne alt dét innebygges som tidligere bare var anelser. Kunsten ble en manifestasjon av at mennesket var blitt. Siden har den alltid vært menneskets sterkeste middel til identifikasjon.»
Nango legger til at han kjenner seg veldig igjen i Ingebrigtsens ord, som er hentet fra en tale, i egen kunst.
- I det med fellesskapet og det med utilstrekkelighet - og i det med dovenskap, kanskje. At det av og til strømmer inn i kunsten og blir noe som former uttrykket på en uregjerlig måte. Alt kan ikke kontrolleres og planlegges.
Et tiår preget av denne filosofien har brakt Joar Nango til noen av kulturlivets mest toneangivende arenaer. I 2017 fylte han sin røde, firehjulsdrevne Mercedes Sprinter fra 1996, som i Nangos øyne også er blitt et kunstobjekt, med materialer fra nordområdene han identifiserer seg med, satte kursen sørover gjennom Europa, ble kjent med mennesker og gjenstander underveis og inkluderte dem i installasjonen han lagde i Aten, på den fjortende Documenta-utstillingen. Nylig ble det kjent at han blir festspillutstiller i Bergen i 2020 og dermed skal skape en av Norges aller mest prestisjetunge utstillinger, i Bergen Kunsthall. At han er utdannet arkitekt, ikke kunstner, gjør tildelingen historisk. Det samme gjør det faktum at Nango er same.
- Verktøyene mine er i kroken her, ulike sager og driller og håndverktøy. Øksene og knivene mine er kanskje det jeg bruker mest og er mest opptatt av.
Nango har vendt tilbake til sitt eget atelier, som er fullt av objekter som bare han kan gi mening - og som forteller utallige historier om hverdagen hans: seljebark han bruker til å garve skinn med, en høvelbenk han akkurat har kjøpt, en bumerang med aboriginsk mønster han tok med seg hjem etter nylig å ha stilt ut i Brisbane, og spon fra en flere hundre år gammel trekirke i Arkhangelsk, for å nevne noe. Et objekt som henger fra taket, en høyttaler pakket inn i selskinn - Nango kaller det en høyttalerfrukt - var med på Documenta. En rekke halvfulle spritflasker utgjør restene av «Balkan-baren», de 40 brennevinsflaskene Nango samlet på veien mot Aten.
Nå er kunstneren nylig vendt hjem fra Canada, etter å ha bidratt til enda flere utstillinger i landet som så langt har vist større interesse for arbeidet hans enn Norge. Der har Nango, med sin interesse for urfolksproblematikk og dekolonialisering, funnet et større miljø.
- De er mange flere urfolk, og det er en mye mer identifiserbar urfolkshistorie. Her i Norge er ikke det kommet like langt, og det er kanskje litt derfor.
Når Nango forteller om gjenstandene som omgir ham, dukker stadig andre navn opp: Håvard Arnhoff, for eksempel, assistenten og kollegaen hans, som Nango grunnla arbeidskollektivet Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB) sammen med, lydkunstnere han samarbeider med, og kobbersmeden fra rombefolkningen i Romania som han møtte underveis mot Aten og siden har jobbet mye med. De fleste av Nangos verk er samarbeidsprosjekter. - Det er noe jeg er bevisst på å verdsette og dyrke frem så langt det går. Jeg er veldig glad i de energiene når de oppstår. Følelsen av å være mange som står rundt et prosjekt, er noe helt annet enn å være den som står foran prosjektet og forteller.
KVEITEMAGESEKKER I CHICAGO
Nango begynner å snakke om sitt samarbeid med lokale gjenvinningsaktører i Tromsø. Hos en av dem arrangerte han julebord i fjor, og han og kolleger laget en port de lyssatte.
- Jeg liker også å leke med det artikulerte og det uartikulerte når det gjelder kunstbegrepet. Det behøver ikke å være bedre kunst
