Veien til de gjeveste litteraturprisene begynte da Jan Grue innså at noen trodde han levde et tragisk liv.
Det er torsdag ettermiddag i NRKs sminkestudio på Marienlyst, og en ansatt forklarer hva som venter for kveldens to gjester i Nytt på nytt:
- Først er det sminke og drodling, fra fire til fem. Og da er det sushi.
- Sushi?!
Odd Nordstoga, gjest nummer én, sperrer opp øynene.
- Ja. Er det greit?
- Fantastisk! At vi skulle få middag her på toppen av alt!
Ved siden av ham har gjest nummer to, Jan Grue, bemerket, betraktelig mer behersket, at sushi er «flott». En uke er gått siden forfatteren og professoren ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for den selvbiografiske Jeg lever et liv som ligner deres, en bok som da allerede var nominert til Kritikerprisen.
Han er blitt vant til rampelyset nå - og flinkere til å velge det vekk. Denne uken: Nytt på nytt på fredag. Portrett i Dagens Næringsliv på lørdag. Og en invitasjon til TV 2-nyhetene på søndag, som ville betydd å ofre en helgemorgen med kona og deres tre år gamle sønn til fordel for mer sminking, filming, intervjuing. Grue avslo.
Han har begynt å prioritere «det som faktisk er gøy å oppleve». Nylig debuterte kona Ida Jackson, også hun forfatter, som standup-komiker. Nå er det han som har fått sjansen til å vise at man kan være professorer i kvalitativ metode og morsom.
I sminken småprater han med motstanderen om det å være eneste ansatte i eget firma, noe både Nordstoga og Grues kone er.
- Du må forlange at hun tar deg med på julebord, sier artisten med et flir.
- Hun er jo i litteraturverdenen, og det er nesten så det blir nok julebord der, altså. Hun er på Aschehoug og jeg er på Gyldendal, så da har vi til sammen en god del forlagsfester å rekke, sier Grue.
Så er sminken ferdig. Jan og Odd hilser på lagkameratene i gangen utenfor, Grue forsvinner med Pernille Sørensen og en tekstforfatter, inn på et rom hvor det drodles vitser og spises sushi i en time, før døren åpnes og professoren suser ut, smetter inn i heisen foran den påtroppende hallomannen Bjørn Johan Rief - som var Grues lærer på ungdomsskolen - og forsvinner opp til opptak.
«Jeg hadde en beskyttet barndom, med små gjennomtrengende stikk av noe annet.» Slik beskriver Jan Grue oppveksten i Jeg lever et liv som ligner deres.
Stikkene kom i mange former.
Som sommerleiren han dro på i begynnelsen av tenårene. Der gardinene var stygge og osteskivene tørre. Der det var litt flere ledere enn det ville vært på en normal leir. Der det oppsto et hierarki blant barna, basert på diagnosene. Grue var nær toppen. Han kunne tross alt gå korte avstander, kunne tenke og snakke klart og tydelig uten å sikle. Men han var omringet av barn som var ute av stand til å gjøre én eller flere av disse tingene, og det slo ham: I andres øyne hørte han hjemme blant dem. Et annerledes barn.
- Det var en funksjonshemmingsverden, sier Grue.
- Det handlet om ubehaget ved å være i den sammenhengen. Men det er klart, det er også den berøringsangsten jeg hadde ved det å være et barn med muskelsykdom.
Da Grue var tre år gammel, fikk han diagnosen spinal muskelatrofi (SMA). Den skulle, mange år senere, bli omgjort, men symptomene er fortsatt beslektet. Babyer med SMA kan ha problemer med å løfte hodet, snu seg, krabbe og gå.
Som barn var han lykkelig, men også en som måtte sitte inne med en assistent i friminuttene, som noen ganger måtte gi opp å kjøre rullestolen dit de andre løp, som måtte holde ut utallige timer med fysioterapi han hatet, som måtte holde ut blikkene fra andre. Stikkene kom i mange former.
I en legeerklæring fra 1988 står det:
Man