Fagpressenytt

Begrepet hybrid-undervising har fått en sentral rolle i diskusjonen om digitalisering av høyere utdanning, spesielt under den pågående pandemien. Hybrid-undervising kan i videste forstand beskrives som en blanding av ulike undervisningsformer, men kan også tolkes mer spesifikt. Det vil si som undervisningsaktiviteter hvor noen studenter og lærere deltar digitalt, mens andre er fysisk tilstede. Denne utviklingen byr på store teknologiske, pedagogiske, organisatoriske og økonomiske utfordringer.

I fronten av denne diskursen om digitalisering og hybrid-undervising finner man grovt sett to hovedsynspunkter. Det ene fremføres av «digitaliseringsskeptikere» som ser det meste av digitaliseringen som en ledelsesintervensjon med høy «hype» faktor. Hybrid-undervisning er i deres øyne en strategi som er mer orientert mot effektivisering og kostnadsbesparing, enn undervisning. På den andre siden har vi «digitaliseringsoptimister» og strategiske aktører som innlemmer det digitale som et sentralt verktøy i en progressiv transformasjon av høyere utdanning. Digitaliseringsstrategier kan i disses øyne føre både til mer konkurransedyktige høyskoler og universiteter, og betydelige besparelser i leie av lokaler og lignende.

Begge disse standpunktene må tas hensyn til og innlemmes i den videre diskusjonen og utviklingen av høyere utdanning. Digitalisering endrer i