Likevel var de første mikroorganismene trolig ikke sene om å innta planeten. Det hittil eldste, mulige tegnet etter liv ble funnet i 2017. Forskere fant avtrykk etter det som skal ha vært mikroorganismer i stein som finnes rundt små vulkaner på havbunnen. Avtrykkene tyder på at det var liv på jorda så tidlig som for 3,7 til 4,2 milliarder år siden. Til sammenligning er planeten 4,6 milliarder år gammel.
NGU skrev om oppdagelsen i denne saken på forskning.no: Fant spor av verdens eldste liv.
Det virker kanskje ikke så rart at livet oppstod på vår blåe planet. Men hva skjedde i overgangen der døde grunnstoffer ble til mikroorganismer som kunne formere seg, tilpasse seg miljøet og skaffe seg energi?
Foreløpig vet vi bare om én planet hvor det har skjedd.
- Hvordan oppstod livet? Det er et av de virkelig store spørsmålene som mennesker må forholde seg til, sier professor Hans K. Stenøien, instituttleder ved Institutt for naturhistorie, NTNU.
- Det første man må svare på spørsmålet, er at vi veit ganske lite. Vi er ikke i nærheten av å ha et svar på det spørsmålet, selv om vi har kommet mye lenger enn for noen tiår siden, sier Stenøien.
Var det ekstreme tilfeldigheter som gjorde at livet oppstod på jorda eller var det nærmest en nødvendighet? Når vi vet det, kan vi også si noe om hvor vanlig liv er i universet, mener kjemiker Carl Henrik Gørbitz, professor og direktør for UiO Livsvitenskap ved Universitet i Oslo.
- Er det slik at universet syder av primitivt liv? At det har eksistert på flere planeter i vårt solsystem, både på Venus, og Mars? Hvordan er det i resten av universet, er det slik at om man har en planet med visse ingredienser så vil det automatisk oppstå liv der? spør Gørbitz.
En liten varm dam
Før Charles Darwin revolusjonerte biologien med læren om evolusjon, fant de fleste svaret på gåten om artenes tilblivelse i religion. Darwin snakket ikke mye om hvordan han trodde det aller første livet ble til, men i et brev skrev han om en «liten varm dam».
«Hvis (og for et stort hvis) vi kunne tenke oss en varm, liten dam med all slags ammoniakk og fosforsalter, - lys, varme, elektrisitet til stede, at en proteinforbindelse ble kjemisk dannet, klar til å gjennomgå enda mer komplekse forandringer ()».
Flere skulle tenke i samme baner. I 1924 foreslo russeren Alexander Oparin at organiske molekyler kunne dannes i fravær av oksygen på den tidlige jorden, blant annet ved hjelp av lyn.
Han så for seg at aminosyrer og andre nødvendige byggestoffer samlet seg i vann. Kanskje hopet de seg sammen der havet møtte stein og land. Kanskje la det seg på havbunnen.
Etterhvert oppstod det bittesmå bobler som kalles «coacervates» tenkte han. Disse små dråpene kunne gå sammen, bli større eller dele seg opp. Slik kunne de minne om en celler.
Engelskmannen John Haldane satt i et annet land og tenkte på det samme, uavhengig av Oparin. Han så for seg at organiske stoffer hopet seg opp i vann og dannet det han kalte en suppe som inneholdt de nødvendige byggestenene for liv.
Slik oppstod teorien om «ursuppa», forteller Klaus Høiland, professor emeritus ved Seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi, Universitetet i Oslo.
- Ingen tok særlig notis av de fine tankene til Haldane og Oparin. Oparin var en ukjent russer i det lukkede Sovjetunionen. Hva han fant ut, det var kanskje ikke så interessant her i Vesten. Haldane ble på sin side sett på som litt av en raring med mange litt forskrudde ideer.
Kunne hypotesene deres bevises?
Et berømt eksperiment
Det var i 1953 at doktorgradsstudenten Stanley Miller sammen med sin veileder, Harold Urey, satte opp et eksperiment som skulle bli verdensberømt.
De blandet sammen stoffer som de trodde var på jorda for fire milliarder år siden, som hydrogen, vann, metan og ammoniakk. De koblet en glassflaske med stoffene sammen med en vannbeholder som ble varmet til kokepunktet. I tillegg utsatte de blandingen for elektriske sjokk som skulle imitere lynnedslag. Dette gjentok de over flere dager.
Snart fikk blandingen en rosa farge. Etter en uke var den rød-brun. Miller avsluttet eksperimentet og gjorde en analyse av stoffene.
Da oppdaget han en sensasjon: det var aminosyrer i løsningen.
Miller og Urey hadde laget byggesteiner for liv bare ved å varme opp og elektrosjokke vanlige, døde kjemikalier. Senere fant forskere som undersøkte blandingen på nytt over 20 aminosyrer.
- Det hadde oppstått en brunaktig guffe av organiske forbindelser som olje, tjære, sukker, blåsyre, buljong og aminosyrer. Altså kunne Urey og Miller vise at på relativt kort tid kunne det oppstått organiske stoffer i en uratmosfære, sier Klaus Høiland.
- Videre var det viktig at atmosfæren var såkalt reduserende, altså uten oksygen. Oksygen ville være fatalt, fordi da ville stoffene bli oksidert, sier Høiland.
Kanskje dannes det nye organiske forbindelser her på jorda i dag også, idet lynet slår ned, eller i vulkaner.
- Men da vil oksygen forbrenne det ganske fort, sier Høiland.
Liv i hønsesuppe
I dag vet vi at stoffene i blandingen til Miller og Urey sannsynligvis ikke var representative for uratmosfæren. Men likevel demonstrerte de en viktig prosess.
- Nå vet vi at
