Et av problemene var møkk.
Historiker og professor ved Universitetet i Stavanger, Dolly Jørgensen, har forsket på avfallshåndtering i skandinaviske og nord-europeiske middelalderbyer. Hun skisserer besværet i en artikkel hun har skrevet:
I en by med 10 000 innbyggere, produserte middelaldermenneskene typisk 900 000 liter avføring og nesten tre millioner liter urin i året. Det var før det fantes kloakksystem.
Deretter kan vi legge til store mengder møkk fra diverse dyr i byen, som griser, hester, kuer og høns.
I en episode i programmet «filthy cities» laget av BBC i 2011, beskrives gatene i London på 1300-tallet.
De var fylt til ankelhøyde av våt søle, råtten fisk, søppel, innvoller og dyremøkk. Folk tømte likegodt bøtter med bæsj og tiss ut i gata, eller kastet det ut vinduet.
Stemmer dette bildet av middelalderbyene?
Jevnlige epidemier
Middelalderen i Norge var fra slutten av vikingtida, rundt år 1050, til 1500-tallet. Da vokste de første norske byene som fremdeles er byer fram.
Ved NTNU leder Axel Christophersen et forskningsprosjekt om helse og hygiene i Trondheim i middelalderen. Han er professor i historisk arkeologi.
Middelaldermenneskene var plaget av difteri, meslinger, tuberkolose, spedalskhet, tyfus, miltbrann, kopper, salmonella og mer.
I tillegg kunne folk bli forgiftet med meldrøye, en sopp på dårlig tørket korn som gjør deg «sprøyte gal», forteller Christophersen.
Verst var svartedauden som herjet i Norge i 1349, og i mange senere utbrudd fram til 1600-tallet.
I forskningsprosjektet ser Christophersen og kolleger på hvordan folk i middelalderbyene forholdt seg til truende sykdommer.
- Man har trodd de ikke hadde kunnskaper til å håndtere det. Men forskning om blant annet England har vist at det er ikke tilfellet, sier Christophersen.
- Målet er å undersøke hvordan helse går fra å være et privatanliggende, som det var, til å bli et offentlig ansvar, sier forskeren.
Dolly Jørgensen er en av dem som tidligere har avdekket av middelaldermennesker tok grep. Et viktig aspekt var hygienen i samfunnet.
Slakteavfall til plage
Det var ikke bare møkk som hadde potensialet til å hope seg opp i middelalderbyene. Avfall fra diverse virksomheter var også unngåelig.
Både garving av skinn og tekstilarbeid kunne være grisete greier.
Verst var slaktehusene.
Innvoller og hoder måtte kastes en plass. Tarmene ble tømt for møkk. Blod og vann med hår måtte skylles vekk.
Gamle skriftlige kilder fra England inneholder flere klager på slaktere. Dolly Jørgensen har referert til dem i sine artikler.
(Tacuina sanitatis, wikimedia commons)
For eksempel: I 1371 forbød bystyret i York slaktere å kaste avfall ut i elva nær et munkesamfunn.
Isteden begynte slakterne å kaste innvoller og blodig rask ved veggene på klosteret og en annen plass i elva.
Munkene klaget igjen og skrev at folk som pleide å komme til kirken deres «trekker seg tilbake på grunn av stanken og de forferdelige syenene». De fryktet at «sykdom og mangfoldig skade» ville bli resultatet av forurensningen.
Kongen forbød da slakterne å kaste avfallet i nærheten av munkene. Da begynte de isteden å dumpe det i en kirkegård. Bein lå slengt rundt og hunder og fugler fråtset.
Tilgrising av elver og vannrenner
Det kan se ut til at tilgrising av elver var et problem i flere middelalderbyer. Men myndighetene prøvde å forhindre det.
I 1480 klaget en ledene munk i den engelske byen Coventry på at folk daglig kastet møkk og oppsop i elva. Det skapte en «ond luft» sa han. Byrådet skrev at elva delvis var blokkert av «skitt, dyremøkk og stein». Det skriver Jørgensen i en av sine artikler.
Det var også nødvendig med reguleringer i Norge. I 1284 forbød kong Eirik Magnusson folk å kaste søppel
