Da jeg var stipendiat ved OsloMet hadde jeg et uvurderlig nettverk rundt meg. Jeg hadde to flinke veiledere, jeg deltok i flere forskningsgrupper og et eget PhD-nettverk. Jeg hadde hyggelige, rause og kunnskapsrike kollegaer, og sist, men ikke minst et evig støttende og oppmuntrende stipendiatkollegium. Ettersom jeg faglig og tematisk ikke helt kjente meg hjemme hverken her eller der, var dette formelle og uformelle nettverket helt avgjørende for trivsel, framdrift og faglig utvikling.
Nå, som stipendiat, er jeg nok en gang ansatt ved OsloMet og skal drive fram mitt eget forskningsprosjekt i løpet av tre år. Denne gangen er situasjonen likevel helt annerledes. Det finnes ingen former for formalisertfaglig oppfølging av meg og prosjektet mitt, heller ingen hjelp til karriereplanlegging eller råd om hvordan jeg best mulig kan kvalifiseres til framtidige stillinger i akademia. Forskningsrådet har anbefalt at postdoktorer følges opp av en mentorordning, men et slikt tilbud finnes heller ikke ved OsloMet. Ifølge NIFUs postdoktorundersøkelse er mangel på undervisningserfari