Sirianne Dahlum har forsket på hvilke sosiale grupper som har drevet gjennom demokratiseringen de siste hundre årene, ved å ta for seg regimekritiske opprør fra 1900 til 2006. Hun er seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO og postdoktor ved Harvard Kennedy School i USA, der hun nå befinner seg.
- Stereotypien av protestbevegelser for demokrati er at det er medlemmer av middelklassen som driver dem, gjerne studenter. Men vi finner at industriarbeidere er en viktigere gruppe for demokratisering enn middelklassen, sier Dahlum.
Sammen med Carl Henrik Knutsen og Tore Wig ved Universitetet i Oslo kommer forskeren fram til at bevegelser som domineres av folk i byene, er de som oftest leder til demokratiske overganger: Det er når middelklassen og arbeiderklassen i urbane strøk gjør opprør, at protesten har størst sjanse til å demokratisere samfunnet. Men, om man ser man på de to sosiale gruppene hver for seg, viser studien at arbeiderklasseopprør oftere har ledet til demokrati enn det middelklasseopprør har.
Her kommer fire faktorer som påvirker opprørsbevegelsens forutsetninger for å vinne fram med krav om demokratisering:
1.Verdifull organisasjonserfaring
Om en protestbevegelse skal ha noe for seg, må den nå ut til mange mennesker, ha mulighet til å organiseres og koordineres - samt å holde koken oppe over tid. Det er det ikke alle som får til, sier
