Et COP-møte er en global ansamling uten like, der lange kjedsommelige køer balanseres av at politikere, diplomater, pressefolk, forskere, aktivister, industrirepresentanter og mange andre kan møtes i mangfoldige, skiftende situasjoner. Viktig arbeid pågår i store og små møterom, i gangene, eller digitalt midt på natten.
For «slitne forhandlerne med dårlig kaffe», som Norges klimaminister Espen Barth Eide uttrykte det, var COP26 beinhardt arbeid, og slett ikke meningsløs bla-bla-bla som Greta Thunberg uttrykte det i sine taler utenfor lokalene. Det var kanskje ingen som arbeidet hardere på COP26 enn forhandlerne fra Stillehavsregionens 15 øystater.
Grunnet pandemien var flere av Stillehavsstatene ikke i stand til å sende delegasjoner til Glasgow. Samlet sett var det på COP26 langt færre delegater fra alle de små øystatene til sammen enn det var fra kull-, olje- og gassindustrien.
Ikke så rart, da, at de små øystatene i Stillehavet uttrykte stor misnøye med det endelige COP26-resultatet som kom ett døgn på overtid: dokumentet som bærer navnet Glasgow Climate Pact. Et dokument som ifølge COP26-president
