Så stormer de ut, ansiktene skjult, nervene påtent. Ingen oppdaget hva de hadde gjort før dagen etter.
Blindern, Universitetet i Oslo, sommeren 2019. Rundt om Fredrikkes plass, sentralt på campus, sitter studentene utstrakt i solen, spiser is, drikker kaffe, får farge i kinnene. Vinden river i trærne.
En enslig person står under Air-skulpturen, støpt av Arnold Haukeland og donert av Freia til Universitetet i Oslo i 1962.
- Vi pleide å le av den da den kom, sier hun. Gerd Brantenberg (77). Forfatter og feminist. Blindern-student gjennom nesten alle 1960-årene.
- Hva skal den være, liksom? Luft?
Hun flirer.
- I den første boken min skrev jeg at de lesbiske møttes under Air-skulpturen, men det er bare tull. De lesbiske møttes ikke noe sted, alt var superhemmelig.
Den gangen. Blindern på 60-tallet. Da de homofile måtte gjemme seg - da de knapt ble snakket om. Et tabu, nesten usynlig.
Brantenberg måtte gjøre noe med saken.
Da Blindern var nytt
- Vi var utrolig mange. 11 000, eller 14 000, hvis man regner med utenlandsstudentene.
Brantenberg er født i Oslo, men vokste opp i Fredrikstad. Hennes litterære gjennombrudd, St. Croix-trilogien, er knyttet til oppveksten der. Men hun hadde utgitt flere bøker før trilogien kom.
I 1960 tok hun artium, kom så til Blindern, skulle studere historie og engelsk.
- Alt dette var helt nytt, forteller hun, vifter mot de slitne Blindern-lokalene, persiennene som henger skeivt.
- Lokalene og auditoriene var svære, vi var kanskje 150 stykker i en forelesning. Det var fryktelig skummelt å ta ordet.
Man måtte kjenne noen fra før av, forklarer hun. Helst noen fra samme by. Hvis ikke var det lett å bli ensom, drukne i mengden.
Noen av de beste vennskapene - livslange vennskap - knyttet jeg i studentbyen. Jeg likte å studere, og det ble bedre og bedre. Gerd Brantenberg Forfatter, feminist, og blindernstudent på 60-tallet.
Kanskje ikke dette er så forskjellig fra den Blindern-tilværelsen mange lever i, også i dag.
- Blant annet hadde vi Larvik-bordet. Jeg kjente noen fra Larvik, så da hørte jeg til en viss grad hjemme der, hvis det falt seg sånn. Det var ikke noe Fredrikstad-bord. Vi var veldig få.
Det var en rik tid, forklarer Brantenberg. Folk var interessert i fagene de hadde; det var jo derfor de var der. Og nå var studielån mulig.
Men ikke alt var lystig. De homofile studentene levde fortsatt i hemmelighet. Ingen snakket om dem. Ingen sto fram.
Mange følte de var de eneste i verden, skjult i studentmassene på Blindern. Det var skremmende å bli avslørt.
Den hemmelige leser
- Hvis noen skulle bli litt kjærlig mot en annen person av samme kjønn på en av de mange festlige selskapene våre, hørte de ofte «så du er sånn?», sier Brantenberg.
Det var stort sett det de var. S ånn.
De satt der og spurte hverandre, «Tror du hun eller han stiller?» Det var homosjargong den gang, «Stiller du?» Og de hadde sett meg, jeg gikk alltid i dongeribukse og turnsko, så sa de til hverandre, «Hun der, hun stiller kanskje, altså.» Og det gjorde jeg. Gerd Brantenberg Forfatter, feminist og blindernstudent på 60-tallet
- Det ble ikke snakket om, og om det det ble det, var det veldig nederdrektig, nedlatende, sjika
