Ofos direktør Ingrid Røynesdal slo an en hyggelig tone i sitt tilsvar og ønsket tydeligvis å roe det hele ned. Min fremstilling av fakta ble ikke forsøkt imøtegått. Men Ofos ledelse unngår å ta selvkritikk. Jeg og mine kolleger savner fortsatt beklagelser for de feilaktige og mistenkeliggjørende utsagn om musikerne som Oslo-Filharmonien har publisert de siste par år, i skrift og tale (på film). Direktøren valgte endog å gjenta et utsagn som har vært en gjenganger fra komponisthold i saken: «Fongaard benyttet en notasjon som datidens musikere ikke forsto.»
Jeg kan forsikre både Oslo-Filharmoniens administrative ledelse og leserne av Musikkultur om at heller ikke nåtidens orkestermusikere, hvor som helst i verden, uansett hvor velutdannet og positive de måtte være, vil kunne fremføre Uran 235 med det originale notematerialet. Hvis det hadde vært tilfelle, ville de grundige revideringene av notasjonen ha vært unødvendige.
En høyst mangelfull notasjon
Jon Fongaards innlegg viser at jeg burde ha forklart meg bedre. Han informerer om at han hverken er filharmoniker eller komponist, og kanskje nettopp derfor trenger han en mer detaljert fremstilling av de faktiske forhold. Jeg vil nå gå litt dypere inn i sakskomplekset.
Min «bastante» kritikk handler ikke om verket Uran 235, slik Jon Fongaard synes å tro, men om den form for notasjon som komponisten hadde valgt å bruke. Det var en høyst mangelfull notasjon, som umuliggjorde en fremføring i 1965. (Den umuliggjorde også en fremføring på Island i 1967). Som nevnt først, det originale notematerialet ville heller ikke i dag ha vært anvendelig. Dirigenten Christian Eggen har bekreftet dette.
Min kritikk handler i stor grad om mangelen på profesjonell kvalitetssikring av materialet før første prøve. Juryen i den aktuelle konkurransen hadde tydeligvis ikke tatt prakt
