Fagpressenytt

I denne boka, som forlaget kaller roman, men som han selv plasserer seg dokumentarisk i, følger vi mor og sønn fra hun hjemmeboende og forholdsvis godt fungerende, serverer kjøttkaker med jordbærsyltetøy og sønnen første gang tenker at noe er galt, til hun er blitt en pleietrengende og svekket pasient som stelles med tvangsvedtak på en lukket demensavdeling.

«Jeg var i Berlin for å skrive om mor», skriver han, og fra sin plass i den tyske ølkneipa veksler han mellom å tenke tilbake på forløpet og observere og filosofere over hennes liv, deres relasjon, samfunnet de lever i og omgivelsene sine.

Han er enebarn og blir sånn sett overgitt et ansvar han kjenner seg forpliktet til uten å egentlig ønske å ha.

Liv Bjørnhaug Johansen

I motsetning til de fleste andre bøker ført i pennen av pårørende, er ikke denne fortelleren egentlig spesielt nær sin mor eller heller særlig tett involvert i omsorgen. Men