Utviklingen i Etiopia er ikke bare viktig fordi det er Afrikas nest mest folkerike land med over 100 millioner innbyggere. Den er også viktig fordi den kan ses på som et storstilt økonomisk eksperiment som kan fortelle om også afrikanske land kan oppnå liknende suksess som i Øst-Asia.
Etiopia har forsøkt å kopierer suksessøkonomiene i Øst-Asia, særlig Sør-Korea, Taiwan (Kina) og Kina. Etter tørken i 2003 har brutto nasjonalprodukt (BNP) i gjennomsnitt vokst med 10 prosent i året, mer enn dobbelt så raskt som resten av Afrika sør for Sahara. BNP per innbygger har falt i Afrika sør for Sahara de siste årene, men er vokst kraftig i Etiopia (Figur 1).
Figur 1. Årlig vekst i BNP per innbygger 2000-2017
Ekstremfattigdommen falt fra 61 prosent i 1999 til 27 prosent i 2015. I Afrika sør for Sahara falt den til sammenlikning fra 58 til 41 prosent.
Som Øst-Asia satser Etiopia på industrialisering og industri-eksport, men er uten kyst (land-locked) og etnisk fragmentert med konkurranse mellom grupper. Begge deler virker som regel negativt på økonomisk utvikling.
Mesteparten av eksporten er tjenester, bl.a. fra Ethiopian Airlines og turisme, og landbruksvarer som kaffe. Mens Afrika avindustrialiserer, øker Etiopias industriproduksjon raskt, dog fra et lavt nivå. At landet er land-locked med høye transportkostnader gir utfordringer i utenriksøkonomien.
The Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF) - en koalisjon dominert av Tigray People's Liberation Front (TPLF) fra Tigray i nord, erobret makten I 1991 etter langvarig borgerkrig. Etter økende opposisjon ble TPLF våren 2018 skjøvet til side av koalisjonspartnerne.
Etiopia har fått rask politisk liberalisering. Situasjonen er imidlertid krevende. Det er mer etnisk nasjonalisme, etnisk rensing og internflukt. i 2018 var det 2,9 millioner nye tilfeller av internflukt knyttet til konflikt, høyest i verden foran DRC og Syria. Oppdelingen i delstater basert på etnisitet, og motsetningen mellom grupper likner tidligere Jugoslavia. Dette gir en vanskelig situasjon for sentralmyndighetene. Befolkningsvekst, med byutvidelser, økende knapphet på landbruksjord og ungdomsarbeidsløshet bidrar til konfliktene. På 1990-tallet var fødselstallet fortsatt nær 7 barn per kvinne og aldersgruppen 20-24 år øker med nær fire prosent årlig.
Det er planlagt liberalisering av økonomien, med bl.a. delprivatisering av statsforetak. Etiopia scorer dårlig på Doing Business og finansielle indikatorer. Mange argumenterer for omfattende liberalisering av kredittmarkedet.
Indikatorene reflekterer imidlertid delvis at Etiopia er et svært fattig land, med institusjonelle og tekniske forhold deretter, men også at Etiopia har kopiert kredittpolitikken til suksessøkonomiene Sør-Korea og Taiwan var da de var utviklingsland. Disse landene var overlegne Afrika og Latin-Amerika i å mobilisere nasjonale ressurser for utvikling.
I deler av Afrika har liberalisering av kredittmarkedene som Etiopia bevisst har unngått gitt lånefinansiert forbruk i den urbane over- og middelklassen, boom i eiendomsmarkedet, og mangel på ressurser til investeringer i infrastruktur, produksjon og arbeidsplasser. Det er viktig at Etiopia unngår dette.
Bakgrunn
I 1850 tilsvarte Etiopia om lag dagens delstater Amahara og Tigray (Figur 2). Amhara er drøyt 25 prosent og Tigray 6 prosent av dagens befolkning - lite i lys av rollen befolkningsgruppen har spilt politisk. Etiopia ble aldri kolonisert, og erobret selv store områder på 1800-tallet. Det finnes i dag over 80 ulike etniske grupper. En tredel av befolkningen er oromo.
Figur 2. Delstatsinndelingen i Etiopia
Balansen mellom Amhara og Tigray har skiftet over tid. Da amharen Menelik II overtok keisertronen i 1889 etter Johannes fra Tigray, ble Tigrays innflytelse redusert. Haile Selassie, som overtok i 1930, gjorde amharisk til offisielt språk og skolespråk i Etiopia. Det ble bygget en sterkere etiopisk sentralstat.
I 1974 ble Haile Selassie styrtet og erstattet av et militærregime. Det gjennomførte reformer i Sovjet-stil, med nasjonalisering av jord og bedrifter. Regimet falt i 1991 etter tofrontskrig mot Eritrea og deler av Etiopia, og bortfall av støtten fra Sovjetunionen.
TPLF ble startet i 1975 av marxistiske studenter som ønsket å løsrive Tigray fra Etiopia. Etter hvert ble målet å erstatte regimet i Addis Abeba. TPLF lagde først en avtale med Eritrean People's Liberation Front (EPLF) om å nedkjempe regimet og at la Eritrea holde folkeavstemning om selvstendighet. Deretter dannet TPLF i 1989 EPRDF sammen med tre andre grupper. Ved maktovertakelsen i 1991 utgjorde TPLF 90 prosent av EPRDF-hæren. TPLF satt siden sentralt i maktapparat og næringsliv.
Men det politiske styrkeforholdet har endret seg over tid. Våren 2018 ble TPLFs dominans fjernet. Den nye lederen av EPRDF, Abiy Ahmed, har oromisk far og amharisk mor og leder oromopartiet ODP, også det del i EPRDF.
Flere forhold bidro til skiftet. Byspredningen av Addis Abeba fordrev den oromiske lokalbefolkningen. Det har vært store demonstrasjoner etter 2015, som er blitt slått brutalt ned. Den høye ungdomsledigheten, en anstrengt utenriksøkonomi, korrupsjon og forsinkelser knyttet til Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD), Afrikas største kraftprosjekt, forsterket misnøyen.
Med maktskiftet ble unntakstilstanden opphevet, pressefrihet opprettet, politiske fanger satt fri og opposisjonsgrupper fikk vende hjem. Det er blitt fredsavtale med Eritrea. I Eritrea kan havnen i Assab, men også Massawa, bli viktig for etiopisk handel.
Den politiske situasjonen er imidlertid uoversiktlig. Det er sterke amahara- og
