Denne kronikken er skrevet av en innsender som ønsker å være anonym for å beskytte seg mot stigma ved å stå frem med en diagnose. Forskersonen kjenner forfatterens identitet.
Hva gjør du når du ligger i en krøll og kjenner at et jordskjelv har rammet hjernen din? Det ringer i ørene og stressaalarmen går amok. Sjokkbølger pumper rundt i blodårene og nervesystemet. En indre tsunami. Du har gått på en smell. Skal du ringe 113? Det nytter ikke, de vil ikke skjønne hva som feiler deg. Du er tilsynelatende uskadd, og det er umulig å forklare hva som har skjedd. Du orker ikke snakke eller tenke eller røre deg. Heller ligge her å nesten dø, i fred. Det er nifst å være så forkommen, men verre å tilkalle hjelp. Og hvor skulle de sende deg? Til intensiv observasjon eller psykiatrisk post, eller på sykehjem? I Sverige har de egne mottak for sånne pasienter, som Hos oss finnes ikke engang diagnosen.
Alvorlig stress er en sykdom
Jeg har gått på en smell to ganger. Det er en nifs erfaring. Særlig når du skjønner hvor lite kunnskap det er om denne tilstanden i helsevesenet. Første gang lot jeg meg halvt overbevise om at det var en slags depresjon. Pussig, siden jeg aldri har følt meg deprimert. Etter en ny runde vet jeg at det ikke
