Du har helt sikkert sett ansiktet til Ernst Kristian Rossebø i aviser og på TV-skjermen. Har det vært en alvorlig straffesak på Stavanger-kanten, er det ofte Rossebø som fronter etterforskningen, som forteller det som kan fortelles, og som holder kjeft om det som ikke skal ut i media. Han har vært tydelig og bestemt, men likevel mild i formen. Korrekt i sin strøkne politiuniform, men ikke avvisende. Heller vennlig. Et politiansikt med stor troverdighet ut i befolkningen.
Etter 47 år i politiet, takket i sommer Rossebø av og ble pensjonist. 67-åringen var da politiinspektør og leder av den store etterforsknings og etterretningsenheten FFE i Sør-Vest politidistrikt. Bak seg legger han en lang og innholdsrik politikarriere.
Som hundefører hadde Rossebø en av landets første tre bombehunder. Han var sentral i etterforskningen av Nokas-ranet. Og han har opplevd å miste tre kolleger - alle sammen skutt og drept i tjeneste, i tre forskjellige situasjoner.
Et hundeliv
Det var en nabo der unge Rossebø bodde på Karmøy på begynnelsen av 1970- tallet som fikk ham på tanker om å begynne i politiet.
- Naboen var stor og staut; en mann som oste av respekt som jeg snakket en del med. Han var en politimann å se opp til. Gjennom det han fortalte fattet jeg interesse for yrket, og jeg sjekket hva jeg kunne gjøre for å begynne i politiet. Jeg tror det var helheten; muligheten for å oppleve spenning, og dette med respekten gjennom politiuniformen som var med på å bestemme yrkesvalget, sier Rossebø i dag.
Og i politiet forble han.
- Fra første dag har jeg trivdes i politiet. Det var slik under aspirantperioden at jeg nesten ikke kunne dra hjem etter vaktsettet fordi det kunne skje noe spennende når jeg ikke var der, sier Rossebø.
Spenningen må ha holdt seg, for han bedyrer at han aldri var inne på tanken om å slutte i politiet.
- Fremdeles synes jeg politiet er en fantastisk arbeidsplass. Jeg synes det er unikt å kunne være hos samme arbeidsgiver, men likevel kunne endre jobbinnhold, og begynne med noe helt nytt. Og likevel beholde grunntanken om det å bekjempe og forebygge kriminalitet, sier Rossebø.
Tidlig i politikarrieren fikk han interesse for politihunder. I 1981 fikk han sin første godkjente tjenestehund - en kullsvart og handlekraftig schæfer ved navn Qvanto. Og Qvanto må ha vært en effektiv patruljehund. Det går fremdeles historier om den gangen Rossebø og Qvanto gjorde 10 pågripelser på 90 minutter.
På samme tid var det mye oppmerksomhet om terror og trusselen fra de sovjetiske spesialstyrkene i Spetsnaz-gruppene. Politidistriktene opprettet egne innsatsgrupper - forløperen til dagens UEH - som skulle håndtere et trusselbilde hvor bombetrusler og sprengstoff var en del av scenariet.
Slik ble det også behov for egne bombehunder i politiet. Som en av de tre første hundeførerne i politiet, ble Rossebø utvalgt til å dra over til London for å lære mer. Der hadde de lenge hatt sine hjemlige IRA-attentat og bombetrusler. Bomber og sprengstoff var noe de kunne godt.
- Vi så at engelskmennene holdt et høyt faglig nivå, og bombehundutdanJegningen vi fikk var meget god, forteller Rossebø.
De norske tjenestemennene var ikke så dårlige de heller, og det endte med at de fikk med seg tre bombehunder hjem til Norge. To til å håndtere hovedstaden, mens den siste, som het Ben, ble med Rossebø til Stavanger for å kunne håndtere blant annet trusler mot oljeinstallasjonene i Nordsjøen.
- Ben var en ganske spesiell labrador som var uredd, muskuløs og skøyeraktig, mimrer Rossebø i dag.
Bombehunden hadde selv fått opplæring kun på engelsk. Så når hunden markerte på sprengstoff måtte Rossebø følge opp på engelsk med kommandoen «speak» for å få den til å markere ved funn. Rossebø endte dermed opp med to godkjente politihunder samtidig. En patruljehund og en bombehund. Dette varte frem til 1989, da patruljehunden døde. Bombehunden sto i stillingen frem til 1992.
Heldigvis ble det aldri gjort funn av sprengstoff ute på plattformene. Bare på et sted på Vestlandet snuste han seg fram til betydelige mengder sprengstoff som egentlig var godt gjemt.
«Ben bombehund» sørget ellers for at Rossebø fikk celebre invitasjoner. Både da pave Johannes Paul besøkte Norge i 1989, og under kongesigningen i Trondheim i 1991, var ekvipasjen invitert for å sikre besøket mot sprenglegemer.
Også de oppdragene gikk fint.
Begynte med etterforskning
For Rossebøs del ble kriminaliteten grovere. Først ved at han begynte på kriminalavdelingen i 1990, hvor etterforskning av kriminalitet som vold, drap og voldtekter ga nye faglige utfordringer.
I fem år vekslet Rossebø mellom vold,
