Videoriggen Chimera rakk så vidt å tørke og å få litt kjærlighet av instrumentingeniørene Sindre og Benjamin mellom slagene, før den på ny skulle begi seg ut på den lange veien ned til den mørke havbunnen igjen. På grunn av usikre værforhold i Barentshavet ble det tatt en beslutning om å framskynde første fullstasjon, og rundt middagstid på dag tre ble tråldekket gjort klart til den omfattende operasjonen. Siler og slanger ble gjort klare, pumpetrykket sjekket, grabber og trål lagt fram - alt for at selve prøvetakingen(e) skulle gå så knirkefritt som mulig.
En kollektiv spenning bygget seg opp på dekk i det de første sedimentprøvene ble heist opp de vel tre hundre meterne fra Kirkegårdens avgrunn. Dog ventet det ingen store overraskelser da grabben var hentet opp, ble åpnet, og 20 kilo blåleire dumpet ned i den store stampen som stod klar for å ta imot fangsten. Å skylle av alle millionene med ørsmå leirepartikler med skånsom hånd for ikke å skade mikroorganismene som skulle vaskes ut av prøven, viste seg å være en tålmodighetsprøve av en annen verden. Samtidig så vet man jo at et forskningsskip på denne størrelsen ikke akkurat er gratis i drift, og når det i tillegg er fire grabber til på vei opp fra dypet så gjør dette det å finne balansen mellom varsomhet og effektivitet til en vrien øvelse.
Selv om leiren som ble tatt om bord på skipet ved første øyenkast ikke var særlig ulik den jeg lagde ubrukelige skåler av i kunst og håndverk på barneskolen, viste det seg snart at det v
