I arbeidet med doktorgradsavhandlingen min, der jeg fokuserer på hvordan vi kan samarbeide om hjelp med ungdom som trøbler, har det dukket opp en usikkerhet. En usikkerhet både blant brukere og fagpersoner knytta til hva som oppfattes som profesjonalitet i hjelperollen.
Denne usikkerheten kommer til uttrykk i noen smale forestillinger for hva som anses som profesjonelt i yrker der hjelp står i fokus, hvor relasjonsarbeid er en viktig ingrediens, og hvor fagpersoner er de viktigste verktøyene i hjelpearbeidet.
Jeg har jobbet med samarbeidsbasert forskning der forskerens erfaringer gis plass som kilde til kunnskap. Jeg hadde ei kompetansegruppe med medforskere som både var brukere, pårørende og fagpersoner og som jeg samarbeidet med om ulike deler av forskningsprosjektet.
I møte med medforskerne mine, fapersoner og brukere diskuterte vi dette med profesjonalitet gjentatte ganger da vi snakket om samarbeid rundt hjelp. Temaer jeg kjenner igjen både fra min egen grunnutdanning i sosialt arbeid og fra praksisfeltet har kommet opp. Nærhet og distanse, personlig og privat, hvordan er vi profesjonelle hjelpere, hva er innafor i relasjonsarbeid, hva er utafor?
Da vi snakket med brukere av hjelpetjenester om hva de trenger og hva som har hju
