Men så rykker krigen, som lenge bare har vært en fjern buldring, nærmere. Politikere kommer med trusler.
Krigen har styrt unna din landsby før, du håper den vil gjøre det denne gangen også. Lokale myndigheter sier at det ikke er noen grunn til å flykte og at alle må bli igjen og kjempe. Men du er urolig. Du er redd for at noe skal skje med barna. Du ser på nyhetene hele tiden.
Så en ettermiddag begynner plutselig granatene å falle. Datteren til en nabo bli drept, en annet nabo blir alvorlig skadet i benet. Dere får høre om at flere er blitt drept av en granat i en landsby like i nærheten.
I løpet av kvelden blir kampene og bombardementet stadig verre. Du skjønner at det står om livet og at dere må flykte nå.
Du ber de to døtrene og sønnen din stappe det de kan i skolesekkene sine. I all hast samler du og kona sammen det lille dere har av kontanter. Dere finner fram identifikasjonskort og papirene som viser at huset er deres.
Så løper dere ut i mørket. Østover, vekk fra kampene.
I tre døgn flykter dere. Går om natta og gjemmer dere om dagen. Så kommer dere omsider til grensa til Irak. Men vakter nekter dere å passere. Du kommer i kontakt med noen menn som tilbyr å smugle deg og familien over på den andre siden. Det er dyrt, men du har ikke noe valg. En
