Men samtidig oppsto en moralsk nøtt; hva skulle vi gjøre når bildene vi så viste nød og lidelse?
Hvis du ser en skadet person på gata, løper du bort for å hjelpe. Kanskje du ringer ambulanse. Ser du et barn som fryser, gir du jakken din. Men hva hvis personen du ser er inni i en skjerm - og veldig langt borte? Du aner ikke hvem han er og ikke hvordan du skal nå ham. Svaret ble TV-aksjonen. Eller TV-aksjoner, for den norske versjonen var på ingen måte først ut. Innsamlingene ga kikkeren - altså oss - mulighet til å komme ut av den kritikkverdige rollen det er å se, men ikke handle. Dette skriver forskeren Siri Hempel Lindøe om i boken Lidelse på TV (2019).
Et vilt, absurd opplegg
Men ett av aksjonens hovedproblem, skriver hun - er balansegangen mellom å vise lidelse på tv - og samtidig skape koselig søndagstemning hjemme i stua.
For hvem er villig til å spandere hele søndagskvelden på å se skikkelig kjipe bilder av barn i nød
