En regntung novemberfredag sitter hun ved enden av et nøkternt bord i lokalene til Haga Golfklubb, med utsikt til bærumjordene rundt. Hun bor en kort kjøretur unna, på Haslum, og Brodtkorb har tegnet både sitt eget hjem og golfbygningen. Arkitekten fikk oppdraget en dag hun var ute på en av sine faste løpeturer i området.
- Men jeg må heller ikke glemme de sterke romlige opplevelsene i krigsårene, i en enkel tomannsbolig hvor ting ikke betød noe som helst, fortsetter hun om bakgrunnen for yrkesvalget.
- Rom var tilgjengelig for det lille barn som kunne løpe rundt og hoppe og sprette og bruke hammer og sag på spisebordet. Sofaen var trampoline, og stoler og bord ble byggematerialer. Alt var lov. Min mor og far var meget avslappet. Jeg bygget til og med hus inni et dynetrekk, og det var rutete, det dynetrekket, så jeg kunne klippe små vinduer og dører. Moren min syntes det var helt toppers. Dette var midt i krigen, og de hadde ikke mye å rutte med.
- De må ha vært uvanlig liberale for sin tid?
- Ja. Min mor var helt uavhengig av gods og gull. Hun var intellektuelt oppegående, men hjemmeværende husmor hele sitt liv. Hun kalte seg samfunnets siste luksus. Det var min far, som var forretningsmann, som forventet at hun skulle være hjemme. Men det var jo til glede og nytte.
Brodtkorb vender tilbake til krigserindringene, til minner om flyalarmer som gikk, og blendingsgardiner som ble hastig trukket ned.
- Jeg ble revet ut av sengen, for det var ofte om kvelden eller natten, og båret ned i kjelleren, hvor vi satt i en klump og holdt rundt hverandre. Jeg husker at splintene - småstein, antagelig - føk mot glassrutene. Jeg har et forhold til angst fra den tiden - og også til sult. Det med sult, det har kanskje vært nyttig. Å ta vare på ressurser har sin verdi. Så jeg sløser ikke.
Heaven i snekkerboden
Kari Nissen Brodtkorb har nylig pensjonert seg, etter 53 år i arkitekturens tjeneste. I en alder av 76 tenkte hun at nok fikk være nok, nå måtte hun finne ro. Brodtkorb har derfor begynt å sove om natten igjen, noe hun omtaler som en luksus. Kontoret som bar navnet hennes, er videreført i det nye firmaet MER Arkitektur, men hun er helt ute av det.
Som bevis på innsatsen hennes ruver imidlertid en lang rekke store bygningsanlegg - tallrike kontorer og leiligheter, men også Göteborg sentralstasjon, for eksempel. Aller mest kjent er Brodtkorb trolig for Stranden, bolig- og næringsprosjektet på Aker Brygge, som er vernet og i 1994 ga henne Houens fonds diplom, en av mange priser hun har mottatt. Æresmedlem i Norske Arkitekters Landsforbund ble hun i 2016. Arkitekturinteressen var imidlertid ikke noe Brodtkorb fikk med seg hjemmefra.
- Nei, min mor syntes at man skulle ta livet med ro. Så hun skrev ofte fraværsmeldinger når solen skinte. Da syntes hun at jeg skulle ligge på verandaen. Det gjorde jeg, men jeg hadde med meg mattebøkene, og det så hun ikke.
- Hun ville ha ditt selskap?
- Det var ikke fordi hun ville ha mitt selskap, men fordi hun syntes jeg skulle ta livet med ro. Hun syntes også at å bli lærer kanskje var en lur ting, for da hadde jeg så lange ferier. Hun ringte veldig ofte til NTH. Jeg tror hun lurte på om jeg ikke kom til å finne meg en kavaler, sånn at jeg kunne begynne å ta livet med ro, mens min far syntes dette var kjempemorsomt. Jeg husker en gang jeg kom hjem tidlig på morgenen fra en russefest. Han hadde plukket opp beskjeden om at jeg var kommet inn på NTH, og jeg hørte at han lå og joiket i sengen, hoiet og hoiet.
I etasjen over hennes bodde det en liten gutt med en far som snekret. Der lærte også Brodtkorb tidlig et og annet om å bygge.
- Den snekkerboden der, den var «heaven». Vi hamret og saget og skrudde skruer og holdt på, og det tok jeg med meg ned til stuebordet hos meg selv. Det var hemningsløst, men mor og far syntes det var helt greit. Vi tegnet og rev i stykker og holdt på, og det var en del av leken, rett og slett.
Fysisk romubehag
Brodtkorb kaller fri barneoppdragelse «helt essensielt» og sier at hun har praktisert det samme med sine egne barn. Hun er i det hele tatt særlig opptatt av bevegelse: Hun mener modernismen har forsømt kroppen. Selv har hun tatt det igjen delvis ved å danse livet gjennom, også i konkurranser: Fortsatt danser hun så vel jazzballett og klassisk ballett som ballroom.
- Hvordan har du tenkt om forholdet mellom kroppen og rommene du har skapt?
- Jeg er fysisk til stede i dem. Jeg har et veldig sterkt forhold til hvordan bevegelsen influerer på det øvrige sanseapparatet. Vi er så vant til a
