- Utenriksdepartementet har hatt et ønske om å avvikle Burmakomiteen i lengre tid.
Audun Aagre sitter hjemme på Torshov i Oslo. Ute er det høst, regnet pisker mot vinduene. På tampen av fjoråret fikk Burmakomiteens leder beskjed om at UD-støtten organisasjonen hadde hatt gjennom nær tre tiår, ville bli avsluttet.
- Jeg hadde da bare én mulighet; å be styret om å si meg opp.
I Myanmar er det nå hektisk valgkampaktivitet før valget i neste uke, men som eneste ansatt, betød styrets terminering av arbeidskontrakten at det ikke har vært aktivitet i Den norske Burmakomité (NBK) siden juli i år. Men hvorfor, etter 28 år?
Aagre mener enkeltpersoner i UD-systemet betraktet Burmakomiteen som sand i maskineriet.
- Enkelte byråkrater la ikke lagt skjul på at vi ikke hadde livets rett. Jeg tror det handler om at vi har tolket situasjonen i Myanmar annerledes enn UD, og jeg vet at flere har mislikt vår kritiske stemme om deler av norsk Myanmar-politikk.
- Ulik politisk analyse
Aagre sier han har en grunnleggende tro på at friksjon gir den beste utenrikspolitikken.
- De standpunktene vi har hatt, representerer svært mange i Myanmar som har vært kritiske til en positiv tolkning av militærets endringsvilje. Jeg mener vi har hatt fokus på de lange linjene, at reformprosessen ikke var en exit-strategi, men militærets overlevelses-strategi, hvor grunnloven var et verktøy for å sikre makt uansett utfall av demokratiske valg.
- Men på hvilken måte er UD uenig i en slik analyse?
- Jeg tror det har vært ulike tanker i UD om den politiske analysen. Til tider har det vært lite åpenhet, og vi har savnet en strategi og en definert norsk Myanmar-politikk gjennom mange år. Min oppfatning er at norske myndigheters politikk er litt vilkårlig, litt personavhengig, og at det var en travelhet i embetsverket fordi veldig mye stod på spill.
Aagre mener man i UD var opptatt av å støtte Thein Seins regjering tidlig. Han sier argumentasjonen var at man måtte styrke de mest endringsvillige i militæret, de såkalte softlinerne, slik at ikke hardlinerne tok makten igjen.
- UDs perspektiv skapte en travelhet, som kan være viktig i utenrikspolitikken, men som samtidig øker risikoen for at beslutninger tas på svakt fundert grunnlag. Nettopp derfor bør ryggmargsrefleksen være at motstemmer bidrar til en konstruktiv debatt og en bedre politikk. Vi opplevede at deler av UD så på motstemmer som sabotører eller spoilere.
Da Aagre tok over som daglig leder i 2013, var dialogen med UD god, slik han husker det.
- Vi hadde en felles forståelse om at komiteen spilte en viktig rolle. Det lå en anerkjennelse av ulike roller, men med et felles mål om fred og demokratisk utvikling. Likevel ble det raskt klart for meg at den norske ambassaden i Yangon var mer kritisk innstilt til Burmakomiteen enn UD i Oslo. Etter valget i 2015 var vår kontaktperson i UD, som tidligere jobbet ved ambassaden, klar på at støtten skulle kuttes. Signalet kom parallelt med Børge Brendes ønske om å redusere antall samarbeidspartnere. I 2017 ble vi «reddet» av Stortinget, men UD fortsatte kutt-politikken året etter. Da skjønte vi at det lå an til en styrt avvikling.
Aagre fremholder at Burmakomiteen har spilt en viktig rolle under reformprosessen i Myanmar.
- Jeg er stolt av at Burmakomiteen har vært en t
