Blod er gjennom tidene blitt assosiert med styrke, robusthet, seksualitet og utholdenhet. Rødt finnes i 77 prosent av alle verdens nasjonalflagg. At noen i gammel tid fant på å anvende blod som styrkemedisin, virker ganske naturlig. For eksempel var det populært i Romerriket å drikke blodet til døende gladiatorer for å tilegne seg deres styrke. Gladiatorblod ble også brukt som middel mot epilepsi. Helt inn i det 20. århundret fantes det en tro på at blod inneholdt mystiske livsbærende, arvedannende og personlighetsdannende prinsipper. Denne troen kalles vitalisme.
I vår tid er vitalismen «død, men er blod fortsatt knyttet til dype følelser hos svært mange mennesker. Den franske religionshistorikeren Jean-Paul Roux har sagt at blodgivning i vår tid er i slekt med gamle dagers blodoffer til gudene.
Hver dag gir mellom 100 000 og 150 000 mennesker blod i verden. Blodgivning er umistelig for moderne helsetjeneste, og blodgivning er grunnlaget for en globalisert industri. Blodgivning til vitenskapsbasert pasientbehandling er stort sett barn av det 20. århundret, men røttene strekker seg minst 400 år bakover i tiden.
Blodgivning i perioden 1600-1800
Da man på 1600-tallet skjønte at blodet sirkulerer i arterier og vener, var det naturlig at noen kom på idéen om å overføre blod inn i mottakerens blodårer. Forsøk ble gjort på hunder i Oxford og Paris, og noen hunder overlevde, andre ikke. Det mest interessante ved forsøkene var at det overførte blodet ikke endret mottakerhundens personlighet, pelsfarge eller evner som jakthund, selv om giverhunden var av
