«High Risk Unit»
Vi er på fødeavdelingens «High Risk Unit», på et sykehus noen kilometer utenfor byen Zomba i Malawi, for å rapportere om framskrittene innen barnehelse i Afrika. Knapt noe afrikansk land har klart det bedre enn jordbrukslandet Malawi. - Jeg følte veene komme, så jeg skyndet meg. Heldigvis er ikke landsbyen så langt unna sykehuset, sier moren Dyna Witnes. Hun sitter med et bittelite nydelig spebarn ved brystet. Barnet er bokstavelig talt: «en neve stor». Dette er hennes fjerde barn. «En gutt», smiler hun. «Født noen uker for tidlig.»
- Jeg skjønte det var «for tidlig»
Landsbybonden Dyna er i slutten av 20-årene og framstår som en trygg og reflektert kvinne. Hun hadde kunnskap og var fullt klar over risikoen. Før hun kom hit til St. Luke's-sykehuset for å føde barnet sitt, hadde hun allerede gått til flere svangerskapskontroller. De andre tre barna har hun født hjemme. Men denne gang dro hun til sykehuset - etter at mannen hennes hadde ordnet transport. - Jeg skjønte jo at det var «for tidlig». Derfor pakket jeg tingene og kom meg hit. Hun ser fornøyd ut der hun sitter, mens det lille guttebarnet sutter fornøyd på brystet. Oksygenapparatet, morens kroppsvarme og det helsebringende melkefylte brystet er foreløpig blant de viktigste tiltakene for at Dynas barn skal holde seg frisk og vokse.
Må være minst 2,5 kilo
Trolig må Dyna og barnet hennes bli på sykehuset i 3-4 uker, under observasjon og i påvente av at barnet legger på seg. - Barna må være over 2,5 kilo, før vi anser at det ikke lenger er høy risiko, forklarer den mannlige sykepleieren Noel Chikaonda. Ved siden av daglig overvåkning og assistanse er oppgavene hans også å gi mødrene nødvendig informasjon om ernæring, infeksjonsfarer og hygiene. - For de for-tidlig-fødte er det særlig viktig å passe på å gi barnet nok varme. Mister barnet varme går det utover pusteevnen. Morens egen kroppsvarme er det beste hjelpemiddel, sier han.
Dødsrisiko: 37 ganger mer enn i Norge
St. Luke's-sykehuset dekker en befolkning på rundt 90 000 mennesker i landsbyene rundt Zomba og Machinga. Det eies av organisasjonen CHAM. Denne ikke-statlige kristne organisasjonen, som er Kirkens Nødhjelps mangeårige partner, driver over 200 helsefasiliteter rundt om i landet. I tillegg samarbeider den tett med myndighetene. Hver og en av disse sykehusene, samt de mange helsesentrene og helsepostene, er små brikker i det store puslespillet som er lagt i Malawi de siste årene. I 1998 var det nærmere 190 dødsfall for hvert tusende barn under 5 år i Malawi, ifølge Unicef (se graf). Et ekstremt og dramatisk høyt tall. (I Norge var det til sammenligning 5,1 per 1000 samme år - og i dag: 2,6 per 1000.)
Bak de tørre tallene skjuler det seg samtidig et hav av menneskelig sorg og savn - for hver og en av familiene som ble rammet.
1999: en plan for endring
Men noen la en plan. For endring. For en storstilt helsedugnad og redningsaksjon. I 1999 kom den på plass. Malawiske helsemyndigheter ville jobbe i tett dialog og partnerskap med bilaterale og multilaterale givere, slik moderne bistand ofte utøves i våre dager. (De bilaterale: de tradisjonelle giverlandene, som blant annet Norge. De multilaterale: FN, utviklingsbanker og - med årene også - ulike globale fond. Red.anm.) Malawi satt selv i førersetet og koordinerte innsatsen. - Malawiske helseledere, både embetsverket og politikerne, var framsynte. Det er begått feil selvsagt, men generelt vil jeg si at vi har hatt gode, engasjerte ministre, sier den tidligere helsebyråkraten Patricia Araru, som har sittet sentralt plassert i helsedepartementet. Hun ledet giverkoordineringen på malawisk side i de fleste årene fra og med 2004, helt fram til flere givere trakk seg ut i 2013. Det skjedde etter at en korrupsjonsskandale rammet andre deler av statsapparatet. Etter dette fikk samarbeidet en litt annen innretning med mindre formell koordinering og mer vekt på sektorinnsatser og giverkontroll, men virkemidlene er i hovedsak de samme.
Fikk hjelp av «klok kone»
Rundt årtusenskiftet var det gratis å føde ved offentlige sykehus i Malawi. På de private sykehusene var det derimot egenandeler. I et land der folk flest knapt har råd til å betale en bussbillett hindret slike egenandeler at mødre dro til sykehusene og fødte under tilsyn av faglært helsepersonell. I stedet fødte kvinner hjemme i landsbyen, med hjelp fra en «traditional birth attendant» (ufaglært, men erfaren kvinne, red.anm.). Det går som oftest bra, men når det oppstår komplikasjoner under en fødsel innebærer det stor risiko. - Partnerskapet mellom myndighetene og de private sykehusene er noe av det viktigste vi fikk på plass de første årene. Det har hatt enorm betydning. Avtalen gikk ut på at de private sykehusene skulle ha et tilbud om gratis helsetjenester for mødre og barn, mot at staten dekket utgiftene, sier Patricia Araru. Den tidligere helsebyråkraten er en av mange som vektlegger betydningen av at helsetjenester
