Norske media viser ingen sans eller interesse for Nobels egen intensjon og den rett Nobels «fredsforkjempere» har etter loven. Dagens Næringsliv mener i sin leder 9. oktober at komiteen bør endre prisens innhold for å holde den relevant for vår tid. Men en slik fri bruk av prisen er så elementært lovstridig at komiteens leder, juristen Berit Reiss-Andersen, må handle mot bedre vitende. Prisen er lojal mot NATO, snarere enn Nobel og det er også norske media. Ingen våger å spørre om NATO-lojaliteten fortsatt tjener norsk frihet, sikkerhet og selvstendighet som nasjon.
I min siste bok, Medaljens bakside, har jeg fått bruke Nobelkomiteens vel voktede arkiver og kan vise at media helt siden 1901 ikke har gjort noe for å stanse komiteens urett mot de militærkritiske ideene og dissidentene Nobel ville belønne.
At «Norges pris for likt og ulikt i Nobels navn» brukes til beste for pressefrihet er ikke uten videre galt, bare målet er å fri verden fra militarismens jerngrep. I min ennå ikke publiserte oversettelse av boken til engelsk skriver jeg faktisk at prisen for 2021 burde ha tilfalt den australske journalisten Julian Assange.
Russisk pressefrihet er tross alt et lokalt medieproblem. USA holder Assange som politisk fange i London. Torturen mot ham går på livet løs og er den mest opprørende menneskerettskrenkelse og trussel mot pressefriheten i dagens verden.
FN-rapportøren Nils Meltzer er rystet over hvordan tre stater sammen med USA har «ganged up» for å knuse en enkeltperson. Nobelkomiteen skulle ha stått opp mot at USAs myndigheter vil skremme journalister til taushet om amerikanske krigsforbrytelser.
Og så et stort paradoks: Om den pressefriheten som komiteen lovpriser hadde fungert - overfor komiteen selv og mer generelt overfor den militær-industrielle sektors dominerende politiske makt - ville Nobelkomiteen ikke ha sluppet unna med hundre års svik mot Nobels fredsvisjon.
Image-text:
Julian Assange fotografert i 2017.
Arkivfoto: Frank Augstein / AP / NTB
