Første steg var å rote rundt på intranettet til NTNU for å finne ut hvem som kunne hjelpe meg med mine spørsmål og min usikkerhet. De jeg fant var heller ikke helt sikre. Vi ble uansett enige om å melde prosjektet inn til NSD (Norsk senter for forskningsdata). Jeg oppdaget til min lettelse at NSD hadde laget en ordning for en samlemelding for vurdering av «enkelte studentprosjekter, hovedsakelig årsstudium eller prosjekt på bachelornivå». Riktignok var mitt tilfelle på masternivå, men det var snakk om flere ulike prosjekter under ett og samme kurs. Jeg fylte ut og leverte melding.
Men nei. Etter en tid kom svaret fra NSD. Avvist. NSD krevde blant annet at jeg redegjorde for de ulike utvalgene som skulle brukes i studentenes prosjekter. I og med at det var en del av studentoppgaven å bestemme utvalg, var det umulig for meg å gi NSD slik informasjon. Jeg tok en telefon til NSD (som for enkelhets skyld har åpen telefon i tidsrommet 10-12). Saksbehandleren hos NSD stilte spørsmål ved om NTNUs regler faktisk tilsier at prosjekter som dette skal meldes til NSD. Hæ? Jeg måtte derfor tilbake til NTNU for å finne ut om mitt undervisningsopplegg sorterte under forskning. Jeg fikk et navn på en person jeg kunne kontakte.
Vedkommende NTNU-ansatte var på ingen måte skråsikker på om NSD skulle vurdere dette på vegne av NTNU. Men jeg kunne finne informasjonen på nettet. Det ligger jo gjerne på nett.
Hvileløs leting på nettet er en ikke ubetydelig tidstyv. Jeg grep muligheten og spurte hvor jeg kunne finne denne informasjonen. Jeg ble geleidet til en side som «forteller hvordan vi behandler personopplysninger i student- og forskningsprosjekter ved NTNU». Denne siden besto av drøyt 2700 ord, men uten at jeg ble klokere. Personen i telefonen tipset meg om en av lenkene nederst i artikkelen som førte meg til en ny side - drøye 10 200 ord om «retningslinjer for behandling av personopplysninger». Jeg ble fortsatt ikke klokere. Mente NTNU at mitt tilfelle skulle vurderes av NSD? Her måtte man bruke skjønn, fikk jeg høre. Akkurat - det var opp til meg å vurdere om akkurat dette tilfellet var forskning eller ikke. Jeg angret for andre gang i mitt liv på at jeg valgte bort rettslære som fag på videregående.
For å gjøre en lang historie kort: Vi ble enige om at undervisningsopplegget var nettopp det og ikke forskning. Jeg skulle ikke melde til NSD, men til NTNUs protokoll for personopplysninger. Det var en mulighet jeg aldri hørt om, men det skulle visstnok finnes informasjon om dette også på nettet. Og så fikk jeg navn på en person som kunne hjelpe meg videre. Det var samme person som jeg først hadde kontakt med. Ringen var sluttet.
Jeg vet jeg ikke er alene om å føle på en utbredt GDPR-frustrasjon. Hva kan vi eller kan vi ikke gjøre? Når og hvordan? Hvordan løse problemet med saksbehandlingstid når studentene i utgangspunktet ikke har mer tid enn de trenger på oppgaven? Kan man ta opp intervju på bånd eller kommer vi unna alt av søknader om vi sier til studentene at de må nøye seg med å notere underveis i intervjuet? Da får man riktignok ikke like gode data og øvelse i å kode og analysere kvalitative data forringes kraftig. I en slik situasjon er det fristende å styre unna alt av datainnsamling i undervisningsopplegg og studentoppgaver. Men det er selvsagt en dårlig løsning - det gir dårligere undervisning og læring. Når vi har kommet tilbake til mer normale tilstander og vi har lagt koronaepidemien bak oss, hadde det vært fint om det kan utarbeides klare oppskrifter på hvordan vi skal gå fram for at vi igjen kan håndtere studentoppgaver med trygghet.
Image-text:
EUs personvernforordning GDPR trådte i kraft i mai 2018. Reglene får konsekvenser for forskeres datahåndtering. Oddveig Storstad prøvde å finne ut hvordan hun skulle forholde seg til GDPR i sitt undervisningsopplegg. Det viste seg lettere sagt en gjort.
