Kathrine Geard
Under den spanske borgerkrigen ble tusenvis av mennesker henrettet og slengt i umerkede massegraver.
Kathrine Geard
Nå krever barnebarna rettferdighet for ofrene.
{/p}
Kirkegården San Fernando i Sevilla er på mange måter et overveldende skue. Bak den prangende hovedporten kryr det av digre mausoleer, ruvende kors og i øyenfallende skulpturelle monumenter. Den snorrette gata som skjærer mellom påkostede hvilesteder for byens rike og berømte skifter navn underveis; fra tro, til håp og til kjærlighet. Litt før Håpgata blir til Kjærlighetsgata er det reist en klynge med store gråsvarte telt ut mot muren som omkranser kirkegården. Under teltdukene ligger hodeskaller, beinrester og skjeletter åpent i dagen. Ingen minnesmerker er å se. Bare et arbeidslag som konsentrert noterer og nennsomt børster beina reine. Vi er framme ved massegraven Pico Reja.
Kathrine Geard
Kathrine Geard
Sivile ofre
Her foregår en av de største oppgravingene av menneskelige levninger i Spania. Det triangelformede feltet på 672 kvadratmeter er anslått å romme restene av minst 1000 sivile ofre for represalier etter at general Francisco Franco og hans medsammensvorne satte i verk militærkupp i 1936. I borgerkrigen som fulgte brukte kuppmakerne terror som strategi for å skape frykt og kue motstand i befolkningen. Forsvarsløse mennesker ble skutt og slengt i jorda uten lov og dom.
- Jeg kommer ofte hit. For å besøke bestefar. For å hedre ham, for å gi ham verdighet, sier Rogelia Beltrán Pérez, og kaster et blikk mot fotografiet hun har med av bestefaren.
Kathrine Geard
59-åringen er hjelpepleier og jobber til daglig i en omsorgsbolig. På fritida arbeider hun utrettelig for at det spanske samfunnet skal ta et oppgjør med Franco-regimets krigsforbrytelser, i likhet med tusenvis av andre slektninger som håper å finne sin kjære. En mor, en far, men stadig oftere, en bestemor, en bestefar.
{f1b--FAKTABOKS: Historikk}
Fram fra glemselen
Spania er masseturismens hjemland numero uno. Bare fra Norge er det mer enn én million feriereiser dit hvert år. Få kjenner nok til at feriemålet også er massegravenes hjemland. Tallene er usikre, men forskere anslår at det ligger cirka 130.000 ofre i 4000 umerkede graver spredt over hele Spania. Bare i sørlige Andalucia er det rundt 46.000 ofre og 708 lokaliserte massegraver. Allerede når solkyst-turistene lander på flyplassen i Málaga er de nær en av de største. I byens gamle kirkegård San Rafael ble det for få år siden gravd ut levninger av 2840 personer. De hviler nå i et pyramideformet mausoleum, med navnene inngravert i den hvite marmoren. Utgravingen som pågår 20 mil unna i Pico Reja er den første i region-hovedstaden Sevilla. Åpningen av den aller første massegraven i landet skjedde tilbake i 2000 da 13 myrdede republikanere ble gravd fram i nordlige provinsen Leon.
Kathrine Geard
Dokumenterer og leter
Siden har stadig flere slektninger, og særlig barnebarn, sluttet seg til kampen for at ofrene skal bli offentlig anerkjent og få en slags rettferdighet. De har sterk ryggstøtte fra frivillige i AsociaciÃ3n para la RecuperaciÃ3n de la Memoria HistÃ3rica (ARMH), og andre foreninger som arbeider for gjenreising av det historiske minnet, gjennom å samle dokumentasjon, finne massegraver og identifisere ofre. Det er en seig kamp. Ved overgangen til demokrati vedtok spanjolene i 1977 en amnestilov. Loven gjorde at Francos politiske fanger ble løslatt, men samtidig ble all etterforskning av krigsforbrytelser begått under diktaturet forbudt. Med «glemselens pakt» skulle det settes strek over fortida. Alle ansvarlige for terroren gikk fri og fortielse ble påtvunget ofrenes familier.
Tatt hjemme
Rogelia foreller derfor gjerne sin familiehistorie. Om bestefaren hun er oppkalt etter, Rogelio Pérez Rodriguez, som for 85 år siden ble tatt i hjemmet sitt i landsbyen Gines utenfor Sevilla, og kastet i fengsel. Og om kona Teresa, som hver dag gikk med mat og klær til ham, inntil han en dag ikke var der lenger. Siden hørte hun aldri mer fra ektemannen og faren til deres tre barn, Alberto (7), Maria Teresa (4) og Doloresita (2). Yngstebarnet, moren til Rogelia, snakket aldri om det som hadde skjedd. Men en dag i 2008 spurte hjelpepleieren om hvorfor bestefaren døde 39 år ung.
- Først ba hun meg lukke døra ut til gata. Så fortalte hun hviskende at faren hennes ikke døde, men at de hadde myrdet ham. Selv om han aldri hadde gjort noe som helst galt. Han lå under jorda et sted. Kastet i en grav med den absolutte mangel på respekt for mennesket.
Stemmen brister. Rogelia må ta en pause før hun fortsetter:
- Moren min var så redd at hun ikke ville at jeg skulle gjøre noe, men fra den dagen begynte jeg å spørre henne ut og lete etter informasjon om hva som skjedde med bestefar etter at han forsvant.
Kathrine Geard
Verre enn antatt
Det er ikke bare tilreisende som mangler kunnskaper om historien. Spanske skolebarn har fått vite fint lite om redslene som i alle år har preget samfunnet og mange tusen familier. Hvert bein som graves fram i lyset svekker derfor mørket og tausheten som har omsluttet forbrytelsene.
- De du ser der er ofre. De ligger i usannsynlige stillinger og med ansiktet ned, sier historikeren og rettsantropologen Juan Manuel Guijo, og peker mot noen skjeletter midt i graven.
Han leder ekspertlaget fra Sociedad de Ciencias Aranzadi, som byrådet i Sevilla har hyret for å åpne Pico Reja. Guijo har med seg fire andre spesialister på menneskelige beinrester og et hjelpemannskap på ti. De har allerede vært i sving i 19 måneder og skal holde på i minst 13 til for å få gravd ut hele feltet. Arbeidet ha