Arbeidsmandsforbundets historie rommer hele den norske arbeiderbevegelsens historie. Selv om det gjerne er håndverkerne som får æren av å bli omtalt som fagbevegelsens første pionerer, og som kan skryte på seg de eldste fanene og fagforeningene, begynner den norske arbeiderreisningen nemlig et annet sted: i gruvene.
En for alle og alle for en
I 1771 sendte gruvearbeiderne i Kongsberg tre representanter til kongemakta i København. Med seg hadde de et klagebrev, underskrevet «Een for alle og alle for een». Formuleringen var ikke tilfeldig valgt. Under en aksjon ved Røros kobberverk 100 år tidligere hadde arbeiderne lovet hverandre «å stå og gå som én mann», og siden dukket liknende uttrykk opp i en lang rekke arbeideraksjoner og -opprør.
Å skrive klagebrev til kongen kan høres uskyldig ut, men selv det var forbundet med stor fare i et arbeidsliv der arbeiderne verken fikk organisere seg eller streike. Da gruvearbeideren Lars Petersen Storhoff reiste til København for å høre hva som hadde skjedd med det første klagebrevet fra Kongsberg, ble han for eksempel anholdt og tvangsvervet som soldat. Deretter ble han sendt til en av de dansk-norske koloniene i Vestindia, en reise han trolig ikke overlevde.
Da gruvearbeiderne ved Kongsberg klagde på ny noen år seinere, endte det i åpent opprør. Michel Gulbrandsen ble bortvist fra Kongsberg for resten av livet og dømt til ett års slavearbeid i jern på Akershus festning, mens Berthe Maria Willachsen måtte sone to måneder på Christiania tukt- og manufakturhus. Men opprøret førte også til resultater; lønningene ble justert opp, og gruveselskapet kom arbeiderne i møte på flere punkter i tida som fulgte.
Da Marcus og Josephine Thrane begynte å organisere arbeiderforeninger i 1848, oppsto det raskt en forening på Kongsberg med over 400 medlemmer, og myndighetene ble så redd
