Leve mediestøtten!

Pressestøtten og momsfritaket er virkemidler som skal sørge for en differensiert presse, og som ikke minst skal sørge for at både nasjonale og lokale demokratier får et sunt fundament. Hvert år kommer debatten opp, med ulike innfallsvinkler.
Nå ønsker Mediebedriftenes Landsforening, MBL, en økning på 25 prosent i pressestøtten, mens Frp og Høyre kjemper i mot den samme støtten. Samtidig ønsker krefter i Senterpartiet at løssalgsavisene skal miste sitt momsfritak. Jo da, her er det mange og sterke meninger – og det er jo i utgangspunktet sunt i et velfungerende demokrati.

Hevet over medieutviklingen?
Problemene med dagens ordning for pressestøtte er ikke at virkemidlene skal fremme et differensiert mediesamfunn som skal opprettholde demokratiets verdier. Problemet med ordningen er at den ikke tar høyde for samfunnsutviklingen, og i denne sammenhengen medieutviklingen. Pressestøtten er i dag forankret til kun én kanal for kommunikasjon, nemlig papiravisene. Dette skjer samtidig som flerkanalsamfunnet blomstrer som aldri før. Det er her det største problemet ligger. (Det er grunn til å minne om at dagens støtteordning stammer fra 1969!)

For mens avisopplagene synker år for år, er andre mediekanaler på offensiven i forhold til sitt publikum, enten det handler om lesere, brukere, lyttere eller seere. Med pressestøtte som favoriserer én mediekanal fremfor andre, søker Staten i dag å holde liv i en virksomhet som er kraftig på defensiven. Alle de store avisene er i en negativ tendens, hvis vi ser bort fra Dagens Næringsliv. Forøvrig er det ingen grunn til å glede seg over en slik utvikling, men slik er nå en gang den ubarmhjertige og nådeløse hverdagen.
Også de mindre begynner å merke nye tider og nye medievaner. Kanalene for kommunikasjon kommer i førersetet i debatten. Innholdet i kommunikasjonen kommer i andre, for ikke å si tredje rekke.

Mangfold i flere kanaler

Til og med avisredaktørene ser nå tegningen i medieutviklingen. Stadig flere erkjenner at opplagene vil synke. Utfordringen er ikke lenger retningen, men tempoet i nedgangen. Og ikke handler dette kun om løssalgsaviser. Det handler også om lokale og regionale aviser på papir.

Men de fleste avisredaktører har skjønt dette for lenge siden. Derfor er norske aviser i verdensklasse når det gjelder tenkning og utvikling på internett. Mens de tradisjonelle avishusene for lengst er blitt multimediale mediehus, er pressestøtten fremdeles kun knyttet til de tradisjonelle papiravisenes kanal. Det er derfor på tide at støtteordningen endrer seg, slik mottakerne av støtten har forandret seg det siste tiåret.

Undertegnede mener at vi som demokratiets forvaltere – blant andre oss i mediebransjen – bør ha fokuset på innholdet, og ikke på kanalene, hvis denne typen ordninger skal kunne forsvares. Enten må medier kunne få pressestøtte på grunnlag av sitt innhold – eller så må hele ordningen legges ned. Skal denne type støtteordninger bestå, må de være kanalnøytrale. Å knytte støtteordninger kun til redaksjonelt innhold i papiraviser, hører ikke hjemme i 2008 – og heller ikke i de siste ti årene. Ordningen burde forlengst ha vært utdatert og pensjonert.

Kunstig klasseskille
Det man faktisk i dag gjør, er å skape et klasseskille mellom medier, hvor noen er bedre enn andre. Det vil si, man definerer en mediekanal som viktigere enn andre kanaler. Dette er selvsagt bare vrøvl. Det er nemlig ikke distribusjonsform eller papiret som avgjør om et medium er viktig eller ikke. Det handler om innholdet, og om hvor mange som benytter seg av nevnte innhold i form av mediekonsum. Det er ikke noe som tilsier at innholdet i papiraviser er mer fortjent til pressestøtte enn innholdet på magasinpapir, fjernsyn, internett eller andre typer mediekanaler.

Det er derfor trist å se at MBL og de fleste politiske partier fremdeles verner om pressestøtten slik den er i dag. I bunn og grunn handler det om å støtte konkurransevridning. Det viser også manglende respekt for at mediebrukerne er på vandring.

Pressestøtten bør dø slik den er i dag. Hvis støtten skal kunne forsvares i årene fremover, må den forandres til en mediestøtte, hvor innhold og mediekonsum bør legges til grunn – ikke kanal for kommunikasjon. Kun på denne måten unngår vi konkurransevridninger i forhold til kanaler, samtidig som man kan støtte det mål å ha et differensiert og mangfoldig medie-Norge. Dagens ordning er derimot moden for museet.
Leve mediestøtten!

Kronikken har også vært publisert i Dagens Næringsliv.