Men de sosiale forskjellene øker også i Norge, i strid med intensjonene for den norske velferdsstaten. Denne artikkelen redegjør for hva staten legger vekt på i fordelingen i inntektssystemet, hva årsaken kan være til at staten ikke vektlegger ressurser til sosial utjevning i universelle tjenester, og hva som kan gjøres for å møte dette problemet.
Sosiale forskjeller er komplekse og gjenstridige problem som skyldes mange faktorer. Det er ikke tilstrekkelig med sysselsettingstiltak alene for å redusere dem. I det moderne arbeidslivet kreves det formell yrkesutdanning fra videregående skole og høyere utdanning i en stadig større del av arbeidsmarkedet. Relevant og tilpasset utdanning er også nødvendig.
Når det kommer til utdanning er det grunn til bekymring. Det er et paradoks at utdanningssystemet i Norge i så stor grad reproduserer sosiale forskjeller, til tross for en 12-årig grunnutdanning for alle, gratis studier og god studiefinansiering. Elever med foreldre som har lav utdanning, har svakere resultat fra grunnskolen og et høyere frafall i videregående skole enn gjennomsnittet av elevene. De er sterkt underrepresentert blant innbyggere mellom 25 og 44 år som har gjennomført en høyere utdanning.
Folkehelseforskningen har vist at de sosiale forskjellene får store konsekvenser for levekår og helse, og rammer ikke bare dem med lavest utdanning og inntekt. Forskjellene følger et trappetrinnmønster: Jo høyere man er i det sosioøkonomiske hierarkiet, jo bedre er helsen og jo lenger lever man. Dette fenomenet er kjent som den sosiale gradienten i helse. I 2014 la professor Espen Dahl, som leder for et bredt forskerteam, frem en kunnskapsoversikt over faktorer som påvirker sosiale forskjeller i helse. I rapporten drøftet forskerne også hvilke tiltak, både sektorvis og sektorovergripende, som kan bidra til å utjevne de sosiale helseforskjellene og deres sosiale konsekvenser. Forskerne anbefalte tidlig innsats i universelle tjenester som barnehage, skole og kommunehelse, der det settes inn ekstra ressurser i de universelle tjenestene for å møte behovene til familier med kort utdanning, lav inntekt og lav yrkesstatus. De anbefaler slike tiltak i tillegg til de målrettede tiltakene for utsatte grupper i sosialhjelp og barnevern
Gjennom analyser av SSBs datakilder, fant SSBs forskere at de faktorene utenfor skolen som bidro sterkest til elevenes skoleresultater, var foreldrenes utdanning, familiens økonomi, og om elevene hadde innvandrerbakgrunn. Den av de tre faktorene som bidro sterkest til elevenes resultater, var foreldrenes utdanning.
Med den brede politiske enigheten om å utjevne sosiale forskjeller, kan en forvente at de politiske organene, på alle nivå i budsjettprosessen, sørger for at ressursene fordeles på en måte som fanger opp behovene til barn og unge fra familier med lav utdanning.
Inntektssystemet og utjevning av kostnadsforskjeller
Det er staten som fastsetter de økonomiske rammene for kommuner og fylkeskommuner. Finansieringen av skoler og barnehager skjer gjennom prioriteringene i statsbudsjettet, fordelingen av ressurser gjennom inntektssystemet, og så prioriteringene i budsjettene for kommuner og fylkeskommuner. Utdanningsforbundet har pekt på at prioriteringene i
