Det vi gjorde var å ta scenen, veien og jazzklubblokalet inn på universitetet.
Når jeg opplever å bli tatt på alvor, slik jeg tok Coltrane på alvor - da er det viktig å leve.
You play great John, but you'll never be a jazz musician, sa en gang en afrikansk-amerikansk jazzmusiker til John Pål Inderberg.
Nå står han på scenen, på jazzpuben Herr Nilsen i Oslo, med lukkede øyne og spiller kor, jazzmusikernes ord for improvisert solo. Kinnene blåser seg opp og presser luft inn i den romslige barytonsaksofonen, mens John Pål drar ny luft inn gjennom nesen. Sirkelpusten er en teknikk svært få behersker. Lange melodibevegelser bukter seg elegant i pardans med sjelevennen Bjørn Alterhaugs stødige kontrabass. Hvis ikke dette er en jazzmusiker, hvem er det da?
Rørende møte med gamle elever
Kvelden før møter vi ham blant bokreoler og brune skinnstoler i kafeen på Hotel Bristol. Den barske 66-åringen går omtrent i ett med interiøret, der han reiser seg og hilser pent. Tilbakestrøket grått hår, trimmede skjeggstubber, frakk og skjerf i brune fargenyanser.
Han slår seg til ro med et glass øl, og vi begynner å lure på hvor vi skal begynne. Samarbeidet med Henning Sommerro? Professoratet ved jazzlinja på NTNU? Hvordan det har vært å spille med legender som Lee Konitz, Warne Marsh og Chet Baker? Samarbeidet med Bjørn Alterhaug? Oppveksten i Steinkjer?
- Du må bærre gi mæ et tema så kan æ hold det gåan i timesvis æ, sier John Pål. Og han lyver ikke. Spørsmålet Nå som du har pensjonert deg fra jazzlinja, hvordan er det å spille sammen med dine tidligere studenter? blir omtrent det eneste vi får sagt den neste timen.
- Jeg blir enormt rørt og varm om hjertet av å spille med dem, sier John Pål.
- Jeg har ikke tall på hvor mange tidligere studenter jeg har spilt med de siste åra. De overrasker meg og inspirerer meg til å lære mer. Det er veldig stimulerende for en gammel kaill å se at den metodikken vi har utviklet på jazzlinja i Trondheim fungerer.
Det er professoren John Pål som har fått tenning nå. Med tydelig stolthet forteller han, kun avbrutt av små slurker av ølglasset, om den unike metodikken som gjør at jazzlinja ved NTNU fostrer store jazzmusikere på rekke og rad.
- Pianisten Chick Corea spurte en gang hva er det dere driver med der oppe i Trondheim? Et, for mange uforståelig, stort antall studenter har gått ut fra linja i alle mulige retninger og blitt anerkjente musikere. Det er klart folk lurer på hvordan vi får det til.
Spilt med alle: Monica Zetterlund er blant John Pål Inderbergs mange samarbeidspartnere opp gjennom årene. Her fra 1984. Privat
Stjeling er høymor
