Horne mener det er helt nødvendig med åpenhet rundt barnevernets arbeid, samt at barnevernet trenger mer kompetanse om taushetsplikten.
Hun trekker fram at 80 prosent av barnevernets arbeid er hjelpetiltak i hjemmet, noe som kommer sjeldent fram i mediene. Horne mener åpenheten også handler om å formidle de gode historiene om barn som faktisk får hjelp. Men pressen er sjeldent interessert i disse. Ministeren mener pressen har et ansvar om å gi en virkelighetsbeskrivelse av barnevernet.
- Samfunnet er avhengig av et barnevern med tillit i befolkningen og da trenger vi et mer åpent barnevern og som tåler spørsmål rundt sitt arbeid. Barnevernets ansatte må ofte stå i en storm av personhets og trusler. Det er viktig at det tas tak i.
Samfunnsoppdraget
Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening er enig med Horne i at barnevernssaker er noe av det viktiste, men vanskeligste mediene skriver om.
Samtidig som det går rett inn i pressens samfunnsoppdrag, er det blant annet vanskelig å dekke på grunn av Vær Varsom-plakatens punkt 4.8.
Jensen presiserer at det er vanskelig for mediene å få innsyn i barnevernet. Det gjør at dekningen kan bli unyansert og legger til at det hender medier gir opp underveis på grunn av dette.
- Vi vil gjøre journalistikken bedre og da er tilgang til info viktig.
Jensen påpeker også at pressens oppgave er å sette lyset på nettopp feil i systemet - de dårlige sakene. Han mener den nye barnevernsreformen har større fokus på omdømme enn åpenhet.
Gode grunner
Direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bekreftet inntrykket av kunnskapsmangel om hva barnevernet kan si til mediene.
Men hun er ikke enig med pressen i at taushetsplikten brukes som er unnskyldning for å skjerme ansatte i barnevernet. Ofte er det gode grunner til å ikke uttale seg, påpeker hun.
