I den forholdsvis fyldige publikasjonslista over nyere folkebibliotekforskning i Skandinavia har det så langt ikke vært rom for barn. Forskerne har skrevet om folkebibliotekene uten å nevne de særlige tjenestene til barn og de unge brukerne. Det syntes jeg var underlig. Fra egen arbeidspraksis i bibliotekavdelinger for både voksne og barn i mitt tidligere yrkesliv, visste jeg jo at barnebibliotekarbeidet er preget av særlige tradisjoner, bestemte arbeidsmåter og faktisk også et særegent engasjement for sine brukere. Jeg mente derfor at det manglet en vesentlig del i folkebibliotekforskningen som forelå. Denne hvite flekken på forskningskartet inviterte til å bli undersøkt. Jeg søkte og fikk doktorgradsstipend fra Høgskolen i Oslo og Akershus for å utforske norske barnebiblioteks historie. Resultatet ble en avhandling der jeg har tatt for meg periodene 1914-35 og 2000-tallet, og hvor jeg setter lys på noen viktige sider både ved historiens og samtidas barnebibliotek, i betydningen folkebibliotekenes tilbud til barn opp til tenåringsalder. Fra avhandlingen vil jeg her presentere noe av det jeg fant:
For det første hva som var begrunnelsen for etableringen av barnebibliotekene, for det andre den tilbakevendende mediedebatten knyttet til utviklingen av bibliotekenes innhold og for det tredje hvilken rolle barnebibliotekene spiller i det seinmoderne samfunnet.
Når kildene forteller
I bibliotekpraksis så vel som i bibliotekforskningen vil de svar til brukerne eller de forskningsfunn en kommer opp med, henge sammen med hvilke kilder som konsulteres. Materialet jeg har arbeidet med, har vært sammensatt av skriftlige, muntlige og fotografiske kilder. Blant de viktigste er artikler om barnebibliotek fra nærværende fagblad Bok og bibliotek, som fra starten i 1907 hadde tittelen For folke- og barneboksamlinger, seinere utgitt med tittelen For folkeoplysning. En annen viktig kilde har vært avisartikler om barnebibliotek. For den tidlige perioden fikk jeg tilgang til et fantastisk klipparkiv, sirlig limt inn i mapper, laget ved det statlige bibliotekkontoret som seinere ble til Statens bibliotektilsyn. Avisartikler fra 2000-tallet ble innhentet via elektroniske arkiv. I tillegg har jeg trukket inn kulturpolitiske dokumenter og sist, men ikke minst: de to eneste norske lærebøkene som finnes på feltet, henholdsvis fra 1927 (Håndbok i norsk barnebibliotekarbeide) og 2003 (Håndbok i barnebibliotekarbeid: Å formidle litteratur til barn).
Jeg valgte å undersøke to bibliotek spesielt, for å kunne gå dypere inn i de periodene jeg arbeidet med. Bergen offentlige bibliotek og Drammensbiblioteket har begge en lang og sterk historie i sine tjenester til barn og unge, og begge bibliotek viste seg å ha bevart rike kilder til egen historie, for Bergens del også i form av et rikt bildearkiv. Dessuten fikk jeg anledning til å intervjue både ledelse og ansatte ved begge bibliotekene. Ved selvsyn kunne jeg observere hvordan bibliotekene var utformet og hvordan de ble brukt i samtida. For den tidlige periodens del fikk jeg et unikt innblikk i datidas barns opplevelser av bibliotekene, gjennom intervjuer med mennesker som hadde vært bibliotekbrukere på 1930-tallet, og som delte raust av sine minner.
Uansett hvordan historie skrives, er det bare en av flere mulige versjoner. Siden det simpelthen er umulig å skrive fram fortiden slik den var, er det ekstra viktig å vise fram hvilke briller jeg har brukt når jeg har sett på fortidas spor i tekster og bilder. Jeg så meg om etter begrep som jeg kunne bruke til å analysere barnebibliotekene med, både historisk og i samtida. Til dette er det særlig den britiske sosiologen Anthony Giddens' tenking om modernitet og seinmodernitet (1990, 1991) jeg har hatt hjelp av. Analysene har søkt å avdekke hvilke mål som har vært satt for barnebibliotekene, og hvilke strategier som har blitt tatt i bruk for å nå målene.
Hvorfor ble barnebibliotekene etablert?
'Barnebibliotek' - er i og for sig et meningsløst ord; de to begreper barn og bibliotek burde ikke ha noe med hinanden å gjøre. Dette kategoriske svingslaget mot egen virksomhet fikk barnebibliotekaren ved Bergen offentlige bibliotek, Hanna Wiig, rettet mot seg fra en mannlig bibliotekar (Wiig 1924, s. 373). Han var ikke den eneste med slike holdninger. Etter at folkebibliotek i opplysningens ånd var stiftet og utbygd over hele landet, og regulert gjennom den første statlige bibliotekreformen i 1902, kom det temmelig utilslørte offentlige ytringer mot at barna skulle ha noe i et folkebibliotek å gjøre. Biblioteksjefen på Gjøvik gikk ut i lokalavisa så seint som i desember 1914 for å gjøre foreldrene uttrykkelig oppmerksomme på at Barn under 14 Aar ikke har adgang ti
