Jeg tror vi kan lære noe helt vesentlig om en offentlighet som langt på vei har løsrevet seg fra samfunnet omkring og som utvikler seg mot å bli frittsvevende og seg selv nok. En av offentlighetens sentrale funksjoner er å formidle mellom nivåer og sektorer i samfunnet - formidle mellom sivilsamfunn og myndigheter, mellom det statsviterne Tommy Tranvik og Per Selle har kalt småskalanivået og storskalanivået.
Nordahl Grieg omtalte i sin tid Theatercafeen - 1920- og 30-tallets sentrale møteplass for aktørene i den tidens offentlighet - lett foraktfullt som akvariet. Spørsmålet er om dagens offentlighetsaktører også befinner seg i et slikt akvarium og at en hovedoppgave for bibliotekene som infrastruktur er å slå hull på glassbollen og bidra til en offentlighet som er forankret i de samfunnene der menneskene lever sine liv og der impulser fra de ulike nivåene kan overrisle hverandre.
Når kommentariatet nå slikker sine sår, er det stadig tilbakevendende spørsmålet dette: Hvordan kunne vi ta så feil? Hvorfor så vi ikke hva som var i ferd med å skje i USA og som ledet til valget av Trump, eller hva som forgikk i Storbritannia og som ledet til Brexit. I den forbindelse vises det gjerne til Haakon Lie og Einar Gerhardsen, som bare trengte å åpne vinduet i Folketeaterbygningen på Youngstorget for å lukte trender og tendenser i samfunnet utenfor.
Men i Haakon Lies og Einar Gerhardsens tid hadde man en offentlighet med en helt annen type forankring enn det som er situasjonen nå. Man hadde organis
