Det siste året har jeg reist på tvers av landet og holdt foredrag om nettverksbygging. Jeg starter alltid det foredraget med å dra linjen mellom det å bygge nettverk som voksen, og å få nye venner når man er liten. Jeg snakker om hvor rart det er at det blir så mye vanskeligere å bli kjent med nye mennesker når vi blir eldre. At vi blir så redde for å bryte med sosiale koder, heller enn å gå bort til inspirerende mennesker, introdusere oss og bare spørre om vi kan få være med og leke. Slik vi gjorde da vi var yngre. Så rart at vi ikke lærte oss at det er ufarlig å spørre. Terskelen oppleves stadig høyere nå. Og jeg sier at det egentlig er helt unødvendig.
Og så blir jeg altså nødt til å sette mine egne tanker på prøve. Tankene som er så lette å bruke til å inspirere andre - og akk, så mye vanskeligere å skulle benytte i praksis. Herregud, hvor begynner jeg? Når jeg flytter nå, blir jeg for første gang nødt til å bygge opp en helt ny omgangskrets. Jeg må finne meg nye gode venner, og fordi det snart vil være forventet at jeg skal selge prosjekter, må jeg også bli kjent med potensielle fremtidige kunder. Det føles så kynisk å skulle være bevisst på det.
Derfor har jeg laget en plan. Noen enkle steg, basert på teknikkene jeg til vanlig lærer vekk, som jeg håper også dere kan tilpasse deres egne behov.
Jeg skal være et ja-menneske. Jeg skal takke ja til invitasjoner, selv på kvelder jeg vanligvis ville tilbragt på sofaen i joggisen.
Jeg skal legge nye bekjentskaper til i sosiale medier, slik at det blir lettere å vedlikeholde de nye relasjonene.
Jeg skal definere hvilke miljøer og interesser jeg ønsker å opprettholde eller bli en del av, slik at jeg kan konsentrere energien min.
Jeg skal skifte adresse i ulike medlemsregistre og i sosiale medier, slik at kontaktene mine blir klar over at jeg har flyttet - og for å få oppdatert informasjon om hva som skjer i Oslo.
Jeg skal gjennomgå Facebook for å se hvilke av kontaktene mine som bor i Oslo. På den måten kan jeg raskt ta kontakt. Jeg skal tvinge meg selv til være helt ærlig på at jeg ikke kjenner så mange, be om hjelp, si hva jeg ønsker og hva jeg håper å få hjelp med.
Til slutt skal jeg aldri undervurdere verdien av å si hei: i heisen, på toget, på trening. Vi liker det jo stort sett, alle sammen. Å bli sett. Og helt seriøst, da: De fleste vennskapene mine startet jo med et hei en gang. Man aner ikke hvor det neste venter.
Jeg har tro på planen. Så får vi se, da, hvor det fører hen.