Bedre Skole
25.11.2016
Mange elever blir passive fordi de ikke ser sammenhengen mellom engelsken de har lært og bruker i fritiden og det man holder på med i skolen. Skolen sløser med mulighetene dersom den ikke i større grad tar utgangspunkt i elevenes ofte imponerende engelskferdigheter.
Tar dagens engelskundervisning utgangspunkt i norske elevers ofte imponerende engelskferdigheter, ferdigheter de har tilegnet seg fra media, internett og interaktive, engelskspråklige dataspill? Hvor mange er det som mister motivasjonen av språklig lite ambisiøse lærebøker og undervisning som følger «same procedure as every year»? Som lærerutdanner har jeg ofte sett hvordan engelskundervisningen bare i liten grad utfordrer de dyktige, men forståelig nok uengasjerte elevene i klasserommet. Dessuten tyder mine forskningsdata på at dagens engelske programfag ikke lykkes i å bedre elevenes leseferdigheter - noe jeg tillegger manglende variasjon i innholdet og manglende utfordringer i undervisningen (Hellekjær, 2012a, 2012b).
Mange lærere er utvilsomt oppmerksomme på denne situasjonen og løser utfordringen med glans. Men det kan være tungt å legge om undervisningen hvis man er alene om det, ikke minst hvis man må gjøre det til tross for strukturelle utfordringer som lite krevende lærebøker eller manglende oppmerksomhet omkring problemet hos kolleger og skoleledelse. Uansett er dette en situasjon som bør diskuteres av engelsklærere og lærerutdannere, og med denne artikkelen håper jeg å få debatten i gang.
Et språkterreng i endring
I en ny studie som sammenlignet leseferdighetene på norsk og engelsk til 11 331 Vg1-elever, dukket det uventet opp en ny og ganske spesiell gruppe elever. Det dreide seg om 463 elever (4.5 % av utvalget) som var blant de beste leserne på engelsk, samtidig som de var blant de aller svakeste på norsk (Brevik 2016). Like uventet viste det seg at flesteparten av disse var gutter, med 40 prosent på yrkesfag og 26 prosent på studiespesialiserende. De langt færre jentene fordelte seg nesten likt mellom studieretningene med henholdsvis 18 prosent og 16 prosent. I oppfølgende intervjuer med fem gutter med tilsvarende leseferdigheter ved en yrkesfaglig videregående skole fant Brevik (2016) at disse for det meste var gamere som kunne spille interaktive og språklig krevende spill som World of Warcraft i flere timer daglig. Dessuten foregikk flesteparten av de øvrige fritidsaktivitetene deres på engelsk, fra lesing av tegneserier og fagtekster til lytting til musikk. Disse elevene snakket alle norsk hjemme og gjorde leksene sine på norsk, men tilbrakte stort sett fritiden sin i en engelskspråklig verden.
At en slik gruppe dukker opp, er kanskje uunngåelig. Engelskundervisningen i Norge regnes i dag som en stor suksess (Simensen, 2010), norsketiendeklassinger hevder seg bra mot elever i andre europeiske land (Bonnet, 2004), og det samme gjør voksne (Education First, 2015). Videre vet vi at norske elever utsettes for store mengder engelsk ut
Gå til medietMange lærere er utvilsomt oppmerksomme på denne situasjonen og løser utfordringen med glans. Men det kan være tungt å legge om undervisningen hvis man er alene om det, ikke minst hvis man må gjøre det til tross for strukturelle utfordringer som lite krevende lærebøker eller manglende oppmerksomhet omkring problemet hos kolleger og skoleledelse. Uansett er dette en situasjon som bør diskuteres av engelsklærere og lærerutdannere, og med denne artikkelen håper jeg å få debatten i gang.
Et språkterreng i endring
I en ny studie som sammenlignet leseferdighetene på norsk og engelsk til 11 331 Vg1-elever, dukket det uventet opp en ny og ganske spesiell gruppe elever. Det dreide seg om 463 elever (4.5 % av utvalget) som var blant de beste leserne på engelsk, samtidig som de var blant de aller svakeste på norsk (Brevik 2016). Like uventet viste det seg at flesteparten av disse var gutter, med 40 prosent på yrkesfag og 26 prosent på studiespesialiserende. De langt færre jentene fordelte seg nesten likt mellom studieretningene med henholdsvis 18 prosent og 16 prosent. I oppfølgende intervjuer med fem gutter med tilsvarende leseferdigheter ved en yrkesfaglig videregående skole fant Brevik (2016) at disse for det meste var gamere som kunne spille interaktive og språklig krevende spill som World of Warcraft i flere timer daglig. Dessuten foregikk flesteparten av de øvrige fritidsaktivitetene deres på engelsk, fra lesing av tegneserier og fagtekster til lytting til musikk. Disse elevene snakket alle norsk hjemme og gjorde leksene sine på norsk, men tilbrakte stort sett fritiden sin i en engelskspråklig verden.
At en slik gruppe dukker opp, er kanskje uunngåelig. Engelskundervisningen i Norge regnes i dag som en stor suksess (Simensen, 2010), norsketiendeklassinger hevder seg bra mot elever i andre europeiske land (Bonnet, 2004), og det samme gjør voksne (Education First, 2015). Videre vet vi at norske elever utsettes for store mengder engelsk ut
