Ren Mat
02.12.2016
Ser vi på beitedyr som en romantisk etterlevning fra et gammelt jordbruk? Det lyder både logisk og lurt å satse på disse dyrene som omdanner gress, lyng og tare, kvist, urter og blomster til mat for oss mennesker, samtidig som de rydder i norsk natur. Men det er kanskje ikke så enkelt?
JEG LURER PÅ hva som egentlig truer beitedyra; er det ulv, grunneiere, bjørn, løshunder - eller er det selve storsamfunnet med alle sine krav til effektivitet? Det er mye å ta inn over seg når vi skal forsøke å skape et nyansert bilde av beitende husdyr. Det kulturelle perspektivet, landbrukets utvikling, kvaliteten på kjøtt og melk, offentlig ressursforvaltning, lokale ressurser, eierstrukturer - listen er lang. Vi må begrense oss, og nøyer oss med en situasjonsrapport.
Siden vi stort sett sitter limt fast til kontorstolen i hovedstaden har vi liten innsikt i hva som egentlig skjer på bygda. Vi leser og lytter og gjenkjenner den evige kampen mellom by og land. Vi må på tur. Langt vekk fra Stortinget, se det med egne øyne.
TIL FAGRE VESTLANDET, like før frosten tar tak i både mennesker og dyr. Til noen små og mellomstore gårder som driver med husdyr. Beitende husdyr. Til bøndene som hver vår følger dyra til fjells, opp stupbratte lier og inn på fjellet med vårfriskt beite og krystallklart vann, og som henter dem hjem til det kraftige høstgresset når sola så vidt finner frem i de trangeste dalene.
Vi besøker bonden hvis øyne renner over når han forteller om "Frida" som ikke lengre holder følge med de andre på fjellet. Kua er tjue år gammel, hun fødte for siste gang for to år siden. I tillegg til egen kalv tok hun seg av en morløs stakkar. Hennes dager er talte, bonden vet det, men utsetter daglig å ta stilling til hva dette betyr.
Vi var på gården der de hver dag tenker på de tre Vestlandske Fjordfeene de mistet på sommerbeite i fjor. Vakre, veltilpassete dyr som gjennom generasjoner har utviklet korte, sterke bein som kan klore seg fast i det bratte terrenget. Ingen vet hva som skjedde, flere mistet dyr, noe må ha skremt dem. Kontinuerlig vurderer de å starte med storfe på nytt, men kreftene strekker ikke til. De 60 sauene de nå satser på, og mye annet attåt, krever sitt.
TURISTENE SER alt dette vakre på solrike sommerdager og tror de er kommet til paradiset. De ser patinaen på de gamle husene og synes det er en del av sjarmen. Men tenker de på at bak hver gård som forfaller ligger det skjebner i lasten? Folk dør, arvingene flytter til byene, krangler, vil ikke selge. Naboene vil gjerne kjøpe jorda, både innmark og utmark, men gir opp på grunn av pris og byråkrati. Noen holder fast ved det de fikk utdelt og leier ekstra beite på lavlandet. Men vår
Gå til medietSiden vi stort sett sitter limt fast til kontorstolen i hovedstaden har vi liten innsikt i hva som egentlig skjer på bygda. Vi leser og lytter og gjenkjenner den evige kampen mellom by og land. Vi må på tur. Langt vekk fra Stortinget, se det med egne øyne.
TIL FAGRE VESTLANDET, like før frosten tar tak i både mennesker og dyr. Til noen små og mellomstore gårder som driver med husdyr. Beitende husdyr. Til bøndene som hver vår følger dyra til fjells, opp stupbratte lier og inn på fjellet med vårfriskt beite og krystallklart vann, og som henter dem hjem til det kraftige høstgresset når sola så vidt finner frem i de trangeste dalene.
Vi besøker bonden hvis øyne renner over når han forteller om "Frida" som ikke lengre holder følge med de andre på fjellet. Kua er tjue år gammel, hun fødte for siste gang for to år siden. I tillegg til egen kalv tok hun seg av en morløs stakkar. Hennes dager er talte, bonden vet det, men utsetter daglig å ta stilling til hva dette betyr.
Vi var på gården der de hver dag tenker på de tre Vestlandske Fjordfeene de mistet på sommerbeite i fjor. Vakre, veltilpassete dyr som gjennom generasjoner har utviklet korte, sterke bein som kan klore seg fast i det bratte terrenget. Ingen vet hva som skjedde, flere mistet dyr, noe må ha skremt dem. Kontinuerlig vurderer de å starte med storfe på nytt, men kreftene strekker ikke til. De 60 sauene de nå satser på, og mye annet attåt, krever sitt.
TURISTENE SER alt dette vakre på solrike sommerdager og tror de er kommet til paradiset. De ser patinaen på de gamle husene og synes det er en del av sjarmen. Men tenker de på at bak hver gård som forfaller ligger det skjebner i lasten? Folk dør, arvingene flytter til byene, krangler, vil ikke selge. Naboene vil gjerne kjøpe jorda, både innmark og utmark, men gir opp på grunn av pris og byråkrati. Noen holder fast ved det de fikk utdelt og leier ekstra beite på lavlandet. Men vår
