Kanskje ikke alle kjenner historien? Overgangen fra papir til nett betydde slutten for kommersielle allmennleksika. Kunnskapsforlaget overdro Store norske leksikon til Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB, og siden 2014 har leksikonet blitt publisert på nett av Foreningen Store norske leksikon. Medlemmene i foreningen er de norske universitetene samt høyskoler, institutter, Det Norske Videnskaps-Akademi, Fritt Ord og andre ideelle organisasjoner. Jeg har selv hatt gleden av å sitte i interimsstyret for Store norske.
Jeg må innrømme at det var tungt å dra dette prosjektet i gang. Hvordan skulle vi få forskerne med? Det var mye tvil. Men årsmeldingen slår fast at norske universiteter har vist en imponerende vilje til å motbevise skepsisen. Det vises til rektormøtet i 2013 da universitetene ble enige om å påta seg en del av det økonomiske ansvaret for Store norske leksikon. Jeg håper at denne kunnskapskilden vil få en sikker fremtid, deleid og delfinansiert av en samlet og bred universitets- og høyskolesektor.
For nå er det viktigere enn noen gang å ha et kvalitetssikret leksikon på nett. Begrepet post-truth brukes nå for å beskrive et samfunn hvor objektive sannheter svekkes, og hvor parallelle offentligheter gir en versjon av virkeligheten tilpasset den enkeltes preferanser. Som akademikere og akademiske institusjoner har vi et ansvar for å gjenreise respekten for fakta, og for å forsvare det som er selve kjernen i et velfungerende demokrati: At politiske beslutninger og politiske valg tas på grunnlag av fakta og evidens, ikke dogmer og følelser.
Universitetet i Oslo har vært en pådriver for Store norske og har vært største bidragsyter. Artiklene UiO har ansvar for, er lest12,6 millioner ganger i 2016. Ved utgangen av august I fjor var 107 fagansvarlige og 9 fagmedarbeidere i leksikonet tilknyttet Universitetet i Oslo. Disse fagansvarlige hadde ansvar for 395 fagområder og 28375 artikler. I tillegg er 220 artikkelforfattere fra UiO. Disse har skrevet til sammen 14196 artikler.
De 20 mest leste artiklene dekker svært forskjellige tema: Islam, buddhisme, velferdsstat, bukspyttkjertelen, Ivar Aasen, realisme, fisk, reformasjonen, romantikken, diabetes, renessansen, påske, nyromantikken, Sola, Jorden, fotosyntese, DNA, Mars (planet), Jehovas vitner, fastelavn.
Store norske leksikon har utviklet seg til å bli Norges største nettsted for forskningsformidling og er ganske så unikt også i internasjonal sammenheng. Så vidt jeg har forstått er dette det eneste åpne og kvalitetssikrede nasjonalleksikonet som har funnet en modell der universitetene kan drive kollektiv forskningsformidling som når frem til virkelig mange lesere.
Dette betyr ikke at prosjektet er uten utfordringer. Mange over 40 vet ikke at leksikonet finnes oppdatert på nett. I dag er det særlig skoleelever og studenter som bruker leksikonet. Det er også en utfordring å gjøre leksikonet enda bedre kjent blant våre forskere. Mange er ikke klar over hvilken formidabel formidlingskanal dette leksikonet er. Og mange er ikke klar over den verdifulle skrivetreningen man kan få ved å engasjere seg som bidragsyter.
I et av mine aller første møter som nybakt rektor ble jeg konfrontert med følgende kraftsalve fra en ledende politiker: UiO må bli bedre til å gi oss svar. Jeg oppfattet dette som en hyllest til universitetet - en anerkjennelse av at vi sitter på mye av den kunnskapen politikerne etterlyser og trenger for å ta kloke beslutninger. Men samtidig lå det jo i denne kraftsalven at vi ikke var gode nok til å dele på vår kunnskap. Nå deler vi mye av vår kunnskap gjennom Store norske leksikon. Om leksikonet ikke kan gi svar på alt, så kan det i hvert fall heve samfunnsdebatten opp på et høyere nivå. Og det kan få forskningen ut til dem som betaler for den.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Ole Petter Ottersens blogg.
Ole Petter Ottersen (Foto: UiO)
