Jeg jobber med lærerutdanning. Nylig var jeg på et seminar der vi diskuterte utviklinga av norsk skole. Inndelt i grupper skulle vi presentere vår visjon for framtidas lærere. Hva må en god lærer kunne, og hvordan bør han eller hun være? Hva er viktig kunnskap og ferdigheter for morgendagenslærere?
Mange gode tanker kom fram i løpet av den timen gruppearbeidet varte. Lærere må ha god relasjonskompetanse, sa en, og vi nikket ivrig, alle sammen. De må kunne se det enkelte barnet, sa en annen. Ja visst! Fortsatt ivrig nikking. Klasseromsledelse! Digitale ferdigheter!, repliserte en tredje, men en fjerde var opptatt av at læreren må kunne forebygge mobbing og negativ atferd i klassen og skolegården. Jeg nikket og smilte, skjønt enig i alt som var sagt. Alt dette er viktige forhold som dagens lærere må kunne noe om i sin hverdag. Likevel satt jeg med en liten tvil inni meg, en forsiktig indre nøling. For var det ikke noe sommanglet?
Jeg bet meg forsiktig i leppa, før jeg litt tenksomt utbrøt: Vi må gjenreise læreren som den som går først i 17. mai-toget! De andre kikket litt forundret på meg, men før jeg fikk mulighet til å utdype svaret mitt var gruppearbeidet over og det var tid forkaffepause.
I ettertid har jeg tenkt mer over hva den betyr, denne metaforen med læreren som går fremst i toget nasjonaldagen, finkledd og stolt, sammen med ordf
