Arkitektur N
06.02.2017
Doktorgradsavhandlinger i arkitektur har de siste 30 årene vært en kilde til kunnskap og kunnskapsutvikling i Norge. Et sentralt begrep i diskusjonen om kunnskapsbygging i arkitekturen har vært Research by Design, en tilnærming og metodikk som er spesifikk for de formgivende fagene. Hvor langt har denne utviklingen kommet?
Teori og praksis ses ofte som motpoler innenfor fag som arkitektur og design. Hvilket behov har praktiske eller utførende fag for teori, og hvordan kan vi bygge teori utfra og for utøvende fag? Hva må vi vite for å lage? Hva må vi lage for å vite? Og hvem er arkitekturforskningen for?
- Arkitekturforskningens utfordring i dag er å bedre praksis gjennom både tradisjonell og designbasert forskning, sier Halina Dunin-Woyseth, som i dag blant annet er professor emerita ved AHO. Dunin-Woyseth er en av de som har vært ansvarlig for å ha etablert arkitekturforskningen i Norge. - Utfordringen er å engasjere seg på en faglig og forskningsmessig kompetent måte med å løse samfunnsproblemer og bidra til generell kunnskapsutvikling.
Med andre ord skal forskningen både informere fagfeltet og bedre praksis, samtidig som arkitekturforskning også må ses på som noe som forandrer seg over tid.
Nye universitetslover, nye tanker
Med de nye universitets- og høgskolelovene åpnet det seg muligheter for en redefinisjon og avklaring av hva en doktorgrad kunne og skulle være. I de tidlige 1990-årene kom det også regelverk for norsk arkitekturforskning på PhD-nivå, og en større grad av profesjonalisering av arkitekturens forskerfelt. Frem til da hadde doktorgrader innen arkitektur ofte vært gjort på eget initiativ og finansiert individuelt på ulike måter. Det var ingen sjeldenhet i Norge at denne type forskning ofte var basert på et overblikk over egen praksis, som en slags monografi over egen yrkeskarriere.
Men med den nye universitetsloven skulle en del ting endre seg. I 1990 ble dr.techn. Halina Dunin-Woyseth utnevnt til forskningsleder ved det som i dag er Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Det tilfalt henne å lede prosessen som førte til etablering av et rammeverk for hvordan oppbygningen av doktorgrader skulle være ved AHO.
- En av mine funksjoner som prorektor var å sitte i en forskningskomité ved det daværende Universitetsrådet, som fikk i oppgave å definere Norges første doktorgradsregelverk, forteller Dunin-Woyseth.
- Jeg ble utnevnt til leder for et ennå ikke-eksisterende doktorgradsprogram ved Arkitekthøgskolen. Jeg fikk i oppgave å etablere et slikt program og sette det i gang.
Det var ingen enkel oppgave å skulle etablere en doktorgradsutdanning, forteller hun. Både praktikere og akademikere var i utgangspunktet lite positive til prosjektet. Men en av de største utfordringene var å formulere et kunnskapsgrunnlag for undervisning på doktorgradsprogrammet.
- Vi måtte formulere et pensum for forskerutdanningen for at arkitektur skulle kunne diskuteres med de andre kunnskapsprodusentene ved universitetene, samtidig som forskningen måtte få aksept for innhold og form i eget fagmiljø.
Med andre ord skulle det fastlegges et utgangspunkt for forskning som kunne diskuteres og aksepteres både utover faget og innad på Arkitekthøgskolen. Samtidig var det viktig for Dunin-Woyseth at man utviklet feltspesifikk forskning, altså at man drev forskning på fagfeltets egne premisser.
- Det måtte være et forskningsperspektiv utviklet inne fra feltet, ikke ovenfra og ned, sier hun.
Forskning med design
Utover i 90-årene ble det satt fokus på hvordan arkitekturforskning kunne initieres og utvikles innenfor arkitekturfeltet.
Allerede i 1995 ble Arkitekthøgskolen det eneste lærestedet i Norge hvor kunstnere og designere kunne søke opptak til et doktorgradsstudium. Frem til da hadde man måttet gå gjennom universitetet for å bli doktor innen arkitekturfagene, og da på de akademiske premisser som var lagt for den kunnskapsdisiplin man valgte å studere innen - kunsthistorie, sosiologi, idéhistorie osv.
- I 2000 ble det holdt en konferanse i Delft i Nederland som i ettertid kan sees på som etablerende for begrepene Research by Art og Research by Design, forteller Dunin-Woyseth. - Vi var i en situasjon der vi måtte finne en felles plattform, ikke bare for arkitektur, men for flere skapende fag, forklarer Dunin-Woyseth.
- Det var ikke bare arkitekter det gjaldt, det var også designere, industridesignere, kunstnere, klesdesign og lignende profesjoner, som begynte å bli opptatt av å utvikle fagspesifikk forskning.
Begrepet Research by design ble formulert av den britiske designprofessoren Nigel Cross allerede i 1980-årene. På Arkitekthøgskolen forsto de at Research by Design var en attraktiv metodikk for praktikere, og ønsket å inkludere den so
Gå til mediet- Arkitekturforskningens utfordring i dag er å bedre praksis gjennom både tradisjonell og designbasert forskning, sier Halina Dunin-Woyseth, som i dag blant annet er professor emerita ved AHO. Dunin-Woyseth er en av de som har vært ansvarlig for å ha etablert arkitekturforskningen i Norge. - Utfordringen er å engasjere seg på en faglig og forskningsmessig kompetent måte med å løse samfunnsproblemer og bidra til generell kunnskapsutvikling.
Med andre ord skal forskningen både informere fagfeltet og bedre praksis, samtidig som arkitekturforskning også må ses på som noe som forandrer seg over tid.
Nye universitetslover, nye tanker
Med de nye universitets- og høgskolelovene åpnet det seg muligheter for en redefinisjon og avklaring av hva en doktorgrad kunne og skulle være. I de tidlige 1990-årene kom det også regelverk for norsk arkitekturforskning på PhD-nivå, og en større grad av profesjonalisering av arkitekturens forskerfelt. Frem til da hadde doktorgrader innen arkitektur ofte vært gjort på eget initiativ og finansiert individuelt på ulike måter. Det var ingen sjeldenhet i Norge at denne type forskning ofte var basert på et overblikk over egen praksis, som en slags monografi over egen yrkeskarriere.
Men med den nye universitetsloven skulle en del ting endre seg. I 1990 ble dr.techn. Halina Dunin-Woyseth utnevnt til forskningsleder ved det som i dag er Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Det tilfalt henne å lede prosessen som førte til etablering av et rammeverk for hvordan oppbygningen av doktorgrader skulle være ved AHO.
- En av mine funksjoner som prorektor var å sitte i en forskningskomité ved det daværende Universitetsrådet, som fikk i oppgave å definere Norges første doktorgradsregelverk, forteller Dunin-Woyseth.
- Jeg ble utnevnt til leder for et ennå ikke-eksisterende doktorgradsprogram ved Arkitekthøgskolen. Jeg fikk i oppgave å etablere et slikt program og sette det i gang.
Det var ingen enkel oppgave å skulle etablere en doktorgradsutdanning, forteller hun. Både praktikere og akademikere var i utgangspunktet lite positive til prosjektet. Men en av de største utfordringene var å formulere et kunnskapsgrunnlag for undervisning på doktorgradsprogrammet.
- Vi måtte formulere et pensum for forskerutdanningen for at arkitektur skulle kunne diskuteres med de andre kunnskapsprodusentene ved universitetene, samtidig som forskningen måtte få aksept for innhold og form i eget fagmiljø.
Med andre ord skulle det fastlegges et utgangspunkt for forskning som kunne diskuteres og aksepteres både utover faget og innad på Arkitekthøgskolen. Samtidig var det viktig for Dunin-Woyseth at man utviklet feltspesifikk forskning, altså at man drev forskning på fagfeltets egne premisser.
- Det måtte være et forskningsperspektiv utviklet inne fra feltet, ikke ovenfra og ned, sier hun.
Forskning med design
Utover i 90-årene ble det satt fokus på hvordan arkitekturforskning kunne initieres og utvikles innenfor arkitekturfeltet.
Allerede i 1995 ble Arkitekthøgskolen det eneste lærestedet i Norge hvor kunstnere og designere kunne søke opptak til et doktorgradsstudium. Frem til da hadde man måttet gå gjennom universitetet for å bli doktor innen arkitekturfagene, og da på de akademiske premisser som var lagt for den kunnskapsdisiplin man valgte å studere innen - kunsthistorie, sosiologi, idéhistorie osv.
- I 2000 ble det holdt en konferanse i Delft i Nederland som i ettertid kan sees på som etablerende for begrepene Research by Art og Research by Design, forteller Dunin-Woyseth. - Vi var i en situasjon der vi måtte finne en felles plattform, ikke bare for arkitektur, men for flere skapende fag, forklarer Dunin-Woyseth.
- Det var ikke bare arkitekter det gjaldt, det var også designere, industridesignere, kunstnere, klesdesign og lignende profesjoner, som begynte å bli opptatt av å utvikle fagspesifikk forskning.
Begrepet Research by design ble formulert av den britiske designprofessoren Nigel Cross allerede i 1980-årene. På Arkitekthøgskolen forsto de at Research by Design var en attraktiv metodikk for praktikere, og ønsket å inkludere den so
