Psykisk helse
27.06.2017
Første gang jeg møtte deg, var jeg 18. Jeg husker det godt, for det var første gang jeg ba om hjelp med ord fremfor handlinger. Jeg var nervøs og desperat og visste ikke hvordan jeg skulle be om hjelp på riktig måte.
Du mente jeg truet, men jeg ønsket bare hjelp. Jeg prøvde bare å fortelle deg hva jeg kjente på: «Jeg trenger innleggelse, ellers kommer jeg til å gjøre meg noe. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har kjent på vonde intense følelser i hele dag, og de forsvinner ikke. »
Du forklarte hvorfor du tenkte at innleggelse ikke var noe for meg. Jeg skjønte det, men jeg ble likevel redd. Redd for at du skulle sende meg hjem, enda mer sårbar enn da jeg kom, og med en kropp som holdt på å sprenges av det emosjonelle trykket. For da hadde jeg endt opp med å gjøre noe destruktivt, og fostermor ville bli enda mer sliten og lei. Og det sa jeg rett ut, og det tror jeg ikke du likte. Du prøvde å være skånsom med ordene, men glemte kroppsspråket ditt. Jeg følte du i løpet av et minutt hadde gitt meg en
Gå til medietDu forklarte hvorfor du tenkte at innleggelse ikke var noe for meg. Jeg skjønte det, men jeg ble likevel redd. Redd for at du skulle sende meg hjem, enda mer sårbar enn da jeg kom, og med en kropp som holdt på å sprenges av det emosjonelle trykket. For da hadde jeg endt opp med å gjøre noe destruktivt, og fostermor ville bli enda mer sliten og lei. Og det sa jeg rett ut, og det tror jeg ikke du likte. Du prøvde å være skånsom med ordene, men glemte kroppsspråket ditt. Jeg følte du i løpet av et minutt hadde gitt meg en
